Her er min historie, lykkelig, gravid, gift alt som en ønsker seg. Den magiske datoen nærmer seg og det ender med at det går over tiden. Kynnere hadde jeg i hytt og gevær, noen dager vonde og da kom tanken, kanskje inatt. Men det var ikke den natten heller. Jeg måtte vente i 14 dager for så å bli satt igang.

Publisert: 31. august 2007

Vi ankom fødeavdelingen onsdag 24.01.2007 kl 09.00 Da hadde vi avtale, der ble jeg koblet til en maskin som målte  babyen og jeg skulle trykke på en knapp hver gang jeg kjente han bevege seg, det gjorde jeg i 1 time med min mann ved min side. Så ble jeg innlagt og undersøkt av legen, og  inn med en modningspille. Da må du ligge flatt i 1 time til for at den skal løse seg opp. Og skal si jeg var glad for å kunne reise meg etter den timen. Det var 6 timer til neste pille, hvis ikke fødselen startet på den jeg hadde fått.
Har aldri gått så mange timer sammenhengende før, klarte liksom ikke sitte stille. Har jo hørt at å gå er det beste for å få igang fødselen. I 6 timer gikk jeg rundt på sykehusområdet med mannen min ved min side.
 
Endelig tid for neste pille kl16.00…. au au au… så må du ligge 1 time på ryggen igjen og fundere over om det starter. Og så plutselig kjenner du noe, men du er ikke helt sikker. Endelig kunne jeg stå opp for jeg måtte ufattelig på do, det var nr 2 som kom og godt det så slapp jeg ihvertfall klyster. Så var det bare å vente og kjenne etter på kroppen igjen om kanskje det skjedde noe.  Ut på gangen å gå litt nå, det var blitt ettermiddag og mørkt ute, mine tanker gikk hjem til min eldste på 10 som hadde barnevakt, snakket med han på telefonen mange ganger. Han var spent han også.
 
Gjorde bekjentskap på tvstua på avdelingen og pratet i vei med de, de hadde holdt på i noen dager med veer som var litt utydelige, han visste ikke om han ville ut eller ikke. Jeg vandret rundt der på gangen, bad pleierene om ei varmepute til å ha i korsryggen for der var jeg blitt støl, og da var det igang. Veene kom regelmessigt, men de ville ikke høre på meg, krevde å bli undersøkt. Klokken 18.00 hadde jeg bare 2 cm åpning, måtte nok drøye det litt til ja. Gikk fra de andre uten å si noe og inn på rommet, som vi delte med bekjentskapet vårt. Der tok jeg plass i senga, på knærene med armene rundt puta og gyn get frem og tilbake. Fra side til side, måtte strekke armer og bein. Jeg har aldri hatt det så vondt før, det verket i armene og beina, fant ingen stilling som var behagelig og måtte bevege meg hele tiden. Grein av smerte.
Da kom mannen min inn og fant meg, tror aldri han har følt seg så tilsidesatt og hjelpesløs i hele sitt liv. Han prøvde så godt han kunne å hjelpe meg, men jeg kan ikke huske noe av det. Var altfor opptatt av meg selv og det som skjedde med kroppen min. Det kom en pleier inn og målte meg igjen etter at jeg hadde bedt om det. klokken 19.30 hadde jeg 4 cm åpning og kunne gå rett inn på fødestua -JIPPI- Da gikk jeg selv, inn på føden, tenkte ikke. Klarte ikke sitte stille pga. smerten. Jordmor bad meg om det for hun måtte sette kanyle i hånden min og det var vondt å sitte stille. Tror jeg fikk lagt meg opp på fødebenken, husker ihvertfall at jeg lå der.
 
Et måleinstrument ble satt på babyen mens den var inni meg, grunnet de intense veene. Så var det bare å presse, det gikk sakte for jeg var redd for å revne. Snakket høyt med jordmor for å finne ut om det var noe fare for det. Ropte litt, grein litt og var litt redd. Skjelte ut mannen min(men det husker jeg heldigvis ikke) og så kom han endelig ut. Lille Benjamin ble født 20.07 i året 2007 den 24.01. Så begynte skjelven, alle kreftene jeg hadde brukt merket jeg nå, frøs hele tiden. Skalv som et aspelauv da jeg dusjet av meg fødselen og tisset for å se at alt fungerte. Den sviinga der nede hadde jeg ihvertfall glemt siden førstemann.
 
Men endelig var det ferdig, mannen min hentet eldstemann så han fikk sett knøttet før de begge to dro hjem og jeg ble helt alene med den største forelskelsen min på det tidspunktet.
Måtte snuse han inn, se han dypt inn i øynene, kjenne han til puppen, la han sove ved siden av meg alle dagene på sykehuset. De første dagene sammen med ditt nyfødte barn er den største forelskelsen du noen gang har hatt
 
Mvh Pia
Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelHan kom på terminen!
Neste artikkelHva skjer på ultralydundersøkelsen?
DEL