Jordmor spurte om jeg hadde noen plager, og jeg svarte kjekt nei. Men jeg var nok litt vel kjepphøy, for de siste dagene har jeg plutselig fått kjenne at det nærmer seg slutten. Og overgangen har vært stor.

Sist oppdatert: 28. January 2013

Jeg har vært hos jordmor igjen, og da hun spurte om jeg hadde noen plager, svarte jeg kjekt nei. Ingen bekkenplager, ikke er jeg spesielt trøtt, og ikke stresser jeg selv om jeg har fullpakket kalender. Etter den siste ultralyden hvor de sa at alt var bra, har jeg syns livet har vært en dans på roser, og jeg hadde de rosa brillene på denne dagen. Jordmor smilte og sa at nå begynner de tunge ukene, og minnet meg på at jeg må ta vare på meg selv. «Jada,» svarte jeg og smilte tilbake.

Les hva som skjer i uke 32

Det har virkelig vært koselig å være gravid de siste ukene. Bekymringen som har fulgt meg gjennom hele svangerskapet på grunn av tidligere spontanaborter har sluppet taket, og jeg har ikke hatt noen spesielle plager, annet enn halsbrann, og det har jeg kunnet leve med. Men jeg var nok litt vel kjepphøy hos jordmor, for de siste dagene har jeg plutselig fått kjenne at det nærmer seg slutten, og overgangen har vært stor.

Gifteringen måtte av
Jeg veier tolv kilo mer enn før jeg ble gravid, og alle disse ekstra kiloene begynner å gjøre seg gjeldende. Nå får jeg vondt i korsryggen hvis jeg står for lenge, sitter for lenge eller sover for lenge. Sitter jeg ved pc-en over lengre tid får jeg ordentlig vondt i halebeinet, og jeg vagger rundt som en gås til jeg liksom får varmet opp den stive kroppen min igjen. Gifteringen måtte av for et par dager siden, da fingrene mine hovnet opp så mye at det gjorde vondt, og jeg måtte på apoteket og kjøpe Gaviscon tyggetabletter da halsbrannen tok fullstendig overhånd.

Les om halsbrann

Måtte gi opp på tur med hundene
En dag følte jeg meg skikkelig bra da jeg våknet, og siden det var mildvær ute bestemte vi oss for å ta med hunden vår Butters og bestekompisen Sixten ut på tur i skogen. Det er litt tungt å gå, for vi må vasse i løssnø flere steder, men det er så koselig å gå der, så vi tok sjansen. Hundene får løpe løs langs stien, noe som passer bra, siden jeg er så treig om dagen. Vi gikk ikke så langt før jeg kjente at jeg ville snu. Det var rett og slett for tungt for meg.

Det føltes som et nederlag å tusle hjemover igjen, men takk og lov for at vi snudde! Hele veien hjem kom kynnerne som perler på en snor, og flere ganger måtte jeg stoppe og stå stille i fem minutter til magen slappet av så jeg kunne gå videre. Mot slutten fikk jeg mensmurringer også, og kynnerne gjorde litt vondt. Dette syns jeg rett og slett ble litt skummelt. Jeg har ingen planer om å gå i fødsel midt i skogen åtte uker for tidlig, mens det fortsatt ligger en liten flik med morkake over livmoråpningen. Nope! Den siste lille biten hjem, som vanligvis tar fem minutter, brukte jeg nesten en halvtime på. Jeg er så glad for at Kevin var der og kunne ta begge hundene, sånn at jeg kunne sette meg i veikanten og hvile hver gang magen trakk seg sammen. Og da jeg endelig var hjemme og kollapset på sofaen, lovte jeg meg selv at det ikke blir flere turer i skogen før minien er vel ute.

Les også: Hva er kynnere?

Tid for å lade batteriene
Med andre ord er det på tide å høre på jordmor og ta det mer med ro. Jeg koser meg fortsatt veldig med å være gravid, men jeg kjenner at det begynner å ta på. Kanskje er dette en del av naturens måte å gjøre oss klare til fødselen på? Å gjøre oss gravide skikkelig slitne og leie mot slutten, sånn at vi bare vil ha ungen ut og bli ferdige med det?

Nå skal jeg bare ta en dag av gangen og kjenne etter hva som føles bra. Jordmor sa at jeg ikke burde vente til permisjonen med å slappe av, for ungen kan komme før termin, og jeg skal ha overskudd til både en fødsel og til å ta vare på barnet etterpå. Kanskje jeg blir nødt til å innse at selv om mitt travle liv føles greit, så trenger jeg ikke vente til jeg er utslitt med å roe ned. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg skal kutte ut enda, men jeg skal i alle fall ikke presse meg selv når det gjelder skole og jobb de siste fire ukene fram til permisjonen. Det er krapylet i magen som er viktig nå. Så det, så!

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelSmå barn får sovemedisin
Neste artikkelLiam var ikke en Liam likevel
DEL