37+0 sier graviditetskalenderen min når jeg våkner denne uka. Det er egentlig 24 dager igjen til termin og 3 dager til ordinær permisjonsstart, men det er bare én dag igjen til jeg skal settes i gang.

Sist oppdatert: 12. desember 2019

Jeg fortsetter på antibiotikakuren jeg startet på for to og en halv dag siden og lurer på om jeg vil rekke fem fulle dager med den før babyen er ute. For ikke å risikere noe som ville vært min egen skyld holder jeg meg i ro hele dagen.

Kanskje gjør det at jeg kjenner mer etter, men utover dagen blir jeg mer og mer stresset for at jeg kjenner lite liv. Hun er jo ellers så veldig aktiv, så denne dagen er i helt andre grøfta. Jeg prøver meg først på saft, og så noe søtt å spise. Etter å ha drukket en halv liter søt saft og presset i meg en hel sjokolade og noen kjeks, blir jeg bare kvalm i tillegg til stresset. Burde jeg ringe sykehuset? Det er jo bare i morgen jeg skal inn?

Utover dagen kommer det noen spark, men ikke i nærheten som det pleier. Jeg blir helt sprø av å vurdere frem og tilbake og prøver i stedet å være litt til stede for ungene når de kommer hjem fra skole og barnehage. De musser også magen for siste gang. Tenk, nå skal de snart få treffe lillesøster! Heldigvis kommer sparkene livlig tilbake utover kvelden, rett før jeg hadde bestemt meg for å ringe sykehuset og jeg puster igjen lettere.

Drar til føden

Det er mammaen min som kjører meg til føden 37+1. Vi har blitt enige om at mannen min skal jobbe mest mulig og passe de andre ungene så lenge det går. Selv om jeg har gjort dette to ganger før er jeg like spent denne gangen.

Jeg gir beskjed om at jeg har kommet og blir raskt tatt med inn på et undersøkelsesrom. Først skal de ta en CTG-registrering og jordmor som setter den på er veldig hyggelig. Vi får en tålelig grei registrering, men jordmor syns babyens puls er høy. Den ligger på rundt 180, så jeg sier forsiktig at det ikke er høyt til henne å være.

Jordmor vil allikevel at jeg skal drikke litt kaldt vann, da det kan roe babyen. Jeg gjør som jeg blir fortalt og like etter forandrer pulsen seg. Til jordmors overraskelse hopper den opp og ikke ned, og brått ligger den på 220 som jeg har blitt mer vant til å se. Jeg merker også godt at hun har våknet og turner rundt i magen. Ettersom de siste registreringene på fødepoliklinikken har vært like, godtar de det, men jeg må ta en ny lengre registrering senere igjen.

Setter inn ballong

Så kommer dagens lege og setter raskt i gang med å forberede innsettelse av ballong etter en sjekk av hvor moden jeg er. Innerst inne har jeg psyket meg opp til at de skulle utsette igangsettingen på grunn av kapasitet eller noe lignende, men nå setter de altså i gang. Jeg tenker jeg er glad jeg slipper gelekurene jeg måtte ha før ballongen med eldstemann, men hadde litt håpet de kunne gått rett på å ta vannet.

Jeg velger å være positiv og blir heller spent på hvor lenge ballongen sitter. Den kan sitte inne i 24-36 timer, men modnes man raskt av den kan den ramle ut av seg selv. Selve innsettelsen av ballongen er vondere enn jeg husket, men det gjør meg ingenting, nå er vi tross alt i gang.

Må bli til observasjon

Friske gravide kan ha ballongen og dra hjem, men jeg må på grunn av alt fostervannet bli innlagt og bli her til fødselen er over. Jeg får dermed tildelt et rom av jordmora på observasjonsenheten og må legge meg ned for enda en CTG-registrering. Den blir lang og omstendelig, uten håp om å få en sammenhengende registrering da lille er altfor aktiv og stadig flytter på seg.

Først etter halvannen time får jeg reise meg og få litt fri. Det verker i hele kroppen etter det lange forsøket på registrering i halvveis sittende stilling, så jeg håper jeg slipper flere slike. Vi går oss i stedet en tur og min mor gjør sitt beste for å oppmuntre meg til å ta trappa og ikke heisen.

De første riene

Det er rart å gå rundt med ballongen. Det er festet en hanske rundt enden på slangen og dette igjen er festet til låret mitt med tape. Man kan også kjenne at det er noe der nede. Etter et par timer merker jeg hvordan det kommer små rier. De er til å puste seg gjennom, men jeg kjenner de absolutt. Et par av de gjør også at jeg må stoppe å prate mens de kommer.

Når jeg går på badet, ser jeg hvordan jeg har begynt å blø. Det overrasker meg at jeg må tørke meg gjentatte ganger for at det skal slutte, men jordmor sier det er både vanlig og et bra tegn. Det, sammen med riene, gjør at jeg får opp håpet på fortgang i denne igangsettelsen.

Min mor drar hjem utover kvelden og jeg blir alene med de små riene mine. Jeg går på pasientkjøkkenet på avdelingen for å spise kveldsmat og må et par ganger stoppe opp for å puste meg gjennom riene. Jeg tar opp rietellerappen min for å holde oversikt, mest for å ha noe å gjøre. Etter maten vagger jeg tilbake på rommet mitt og kjenner at det presser litt nedentil.

Ballongen faller ut

Jeg går på toalettet og før jeg rekker å sette meg ned detter ballongen ut. Sammen med den kommer masse mer blod og det som er igjen av slimproppen. Denne gangen er det ikke noe spørsmål om hva det er og jeg er så fascinert at jeg nesten, bare nesten, tar et bilde av det.

Jeg sender opprømt melding til min mor og blir også enig med mannen min at han skal komme i morgen tidlig med mindre jeg hører av meg før. Jordmor på vakt sier at vi nå bare må se om det skjer noe, men at de ikke gjør noe mer enda.

Jeg får derimot enda en langvarig CTG registrering som gjør at kroppen verker. Jeg prøver å hvile mest mulig etter denne. Etter å ha registrert rier et par timer til må jeg skuffet innse at de kommer sjeldnere og sjeldnere. Det virker som det var ballongen som irriterte de frem og nå som den er ute, tiden har gått og jeg hviler dabber de av.

Det blir allikevel en slitsom natt, da ryggen og bekkenet virkelig ikke liker sykehusmadrassen. Jeg er dog 37+2 og veldig spent på hva dagen bringer, selv med lite søvn.

Er dette dagen?

Jeg står derfor opp tidlig neste dag, dusjer, ordner meg og spiser en tidlig frokost før jeg må utholde enda en CTG-registrering. Denne gangen er det nesten ikke liv å registrere og jeg må igjen drikke noe søtt. Jeg kommer til å tenke på hvordan det var hjemme for to dager siden og lurer på hvorfor det enten nesten ikke er liv, eller voldsomt mye liv. Jeg konkluderer med at hun heldigvis straks skal ut og da slipper jeg bekymre meg mer for dette. Jeg er glad jeg ikke skal utholde dette i tre uker til.

Legen kommer på visitt rett før mannen min har kommet frem. Det er til stor glede «min» lege som jeg hadde de siste kontrollene hos. Han åpner med én gang opp med at dette vil ta lenger tid enn de hadde trodd, ikke på grunn av meg, men på grunn av kapasiteten på føden. Det viser seg at denne dagen er den dagen det skal fødes flest barn hele året på fødeavdelingen og der er det kaotisk. De har derfor ikke tid til meg, som også krever ekstra mye oppfølging.

Jeg blir så paff av nyheten at jeg ikke vet hva jeg skal si. Dette var noe jeg trodde kunne skje i går, men så skjer det i dag. Skal jeg bare ligge her, halvveis igangsatt? Jeg tar meg raskt sammen og skjønner at det må bli sånn, de som føder spontant må jo tas og tross alt er jo min situasjon under kontroll.

Kunne tatt vannet

Så fortsetter legen med en vaginal undersøkelse. Det har skjedd litt og jeg har to cm åpning. Ikke all verden, men legen kommer godt til fosterhinna og sier han lett kunne tatt vannet hvis de hadde hatt kapasitet til meg. Han kjenner dog ikke hodet til babyen hvilket utgjør enda en grunn for å vente. Han vil være helt sikker på at de har leger tilgjengelig for meg om noe skjer.

Han stripper meg i stedet, for å la kroppen modnes enda mer. Jeg spør etter gele for på holde modningen ytterligere i gang, men det vil han ikke ta sjansen på. I stedet ber han meg gå så mye som mulig og sier seg enig i at jeg nok kan sende mannen min på jobb fremfor å være her med meg om vi ønsker det.

Skjer egentlig ganske lite

Neste undersøkelse blir noen timer senere, så min lege undersøker meg igjen. Jeg blødde etter sist stripping og kjente at det røsket, men har ikke hatt mer rier tross at jeg har gått mye så jeg tror selv ikke det har skjedd noen endring. Det viser seg at jeg har rett og legen stripper meg igjen.

Jeg blir lei meg fordi jeg begynner å mistenke at denne fødselen kommer til å ende opp med drypp og bare kunstige rier, for kroppen min spiller jo overhodet ikke på lag. Legen er overrasket, for han var sikker på at jeg ville gå raskt i fødsel når de bare pirket bort i meg den første dagen. Han lover derfor denne gangen at de kan sette gele på meg utover kvelden om jeg ønsker det og det ikke har skjedd mer, men fra nå av får jeg ikke lov til å gå turer alene i gangen mer. Min mor og min mann bytter derfor på å passe ungene og komme for å gå turer med meg.

Stressa lege

Senere på kvelden kommer en ny lege for å gi meg gele vaginalt. Det er da jeg skjønner at de er stresset på avdelingen. Legen virker utad til å være helt rolig, men skynder seg allikevel så mye at hun ikke tar seg tid til å vente på jordmora. Dermed sitter hun plutselig der og får ikke til å åpne produktet hun skal smøre meg inn med, og som jordmødrene vanligvis klargjør.

For første gang ser vi at hun er stresset, der hun sitter forvirret, oppgitt og irritert, og ikke vet hva hun skal gjøre. Heldigvis kommer en jordmor løpende etter og får åpnet geleen, slik at legen straks får skyndet seg videre. Jeg får igjen beskjed om ikke å gå alene, men det har skjedd noe inne i meg. Jeg har fått en ny visshet.

Dette kommer til å ta tid

Plutselig bare vet jeg en ting, og jeg er 100% overbevist. Denne babyen kommer ikke til å komme ut før noen tar hull på den store sekken med vann hun svømmer rundt inne i. Samme hvor mye jeg går, samme hvor mye de stripper meg eller hva de smører meg inn med, livmora mi virker helt bestemt på å holde fast.

Jeg går pliktskyldig enda en tur med mannen min på kvelden, men har helt gitt opp håpet om at det skal utgjøre en forskjell. Når jeg lukker øynene er alt jeg ser en stor pose, fryktet drypp. Det eneste plusset er jeg faktisk rekker å fullføre antibiotika kuren min mot denne GBS-infeksjonen min. Siste tablett er i morgen tidlig.

Tilbake på rommet dropper jeg både en dusj og å ta bort sminken, og tar i stedet imot noe å sove på og. Her skal jeg visst bli lenge, så hva betyr det hvordan jeg ser ut?

Les flere blogginnlegg i Liljabloggen!

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelBeatrix
Neste artikkelGift eller samboer når dere har barn – hva bør du tenke på?
DEL