Lilja våkner i uke 37+3 etter den første gode natten med søvn på lenge. Det skjedde ikke noe i går. Kroppen tviholder på babyen. Den alle trodde skulle komme prematurt. Nå må fødselen tvinges i gang – igjen. Men verdens flotteste premie venter.

Sist oppdatert: 18. desember 2019

Jeg våkner med et rykk morgenen jeg er 37 uker og 3 dager på vei. Det er den første ordinære permisjonsdagen min og det er 3 uker til termin. For første gang på lenge, kanskje hele svangerskapet, har jeg sovet hele natta gjennom, men jeg vet umiddelbart hvor jeg er. Jeg ser meg rundt og de hvite sykehusveggene lyser dunkelt mot meg. Som forventet skjedde det ikke noe i natt heller, tross ballong tidlig i uka, to runder med stripping og en gelekur i går kveld. Ironien i det slår meg, at vi har vært så urolige for å føde veldig prematurt og her ligger vi mange uker senere med en fødsel som lar vente på seg.

Jeg ser på klokken. Den er syv på morgenen og jeg reiser meg forsiktig ut av senga for å gå på badet. Jeg ser frem imot en dusj og å få vaske av den gamle sminken min. Før jeg har rukket å komme så langt banker det på døra og en blid jordmor kommer inn. -Flott, du er våken, nå skal du nemlig flyttes, sier hun. Jeg blir litt paff og spør hva hun mener, selv om det burde være åpenlyst for meg. Jeg får en munter latter i retur og jordmor forklarer at nå skal vi på fødestua. Er vi raske, rekker legene som var på vakt i natt å ta vannet mitt før vaktskiftet. Hjertet mitt hopper over et slag, nå blir det fødsel! Jeg spør prøvende om jeg kan ta en lynrask dusj, men det blir ikke tid til annet enn et raskt toalettbesøk.

På føderommet

På vei bort til føden ringer jeg og vekker mannen min, så han kan skynde seg hit han og. Så blir jeg vist inn på et stort føderom. Der inne er det en sykehusseng, diverse utstyr, flere skjermer og et bilde på veggen jeg aldri kommer til å glemme. Det er en baby på vei ut, med hode nesten klemt mellom et par lår og fostervann sprutende ut av munnen. Bildet er nesten litt surrealistisk, men allikevel så fascinerende at man bare må stirre på det. Snart skal det komme en baby ut av meg og. Jeg rister lett på hodet for å unngå å tenke på akkurat den biten nå. I stedet ser jeg på alt utstyret. Det er mye som skal følges med på under en igangsatt fødsel.

Jeg får tildelt verdens hyggeligste jordmor. En lege under spesialisering skal også være med på hele fødselen og jeg liker de begge umiddelbart. Vi småprater om hvordan svangerskapet og igangsettelsen så langt har vært, og hvordan det var med de to første barna, før mannen min kommer.

Da får jeg endelig i meg litt frokost også, men noen dusj får jeg ikke tatt. Jordmor påpeker at jeg ser superfin ut, men det må jeg bare le av, jeg vet at jeg ikke akkurat ser ut på mitt beste. Heldigvis er det ikke det som betyr noe nå. Jeg får også tilbud om et klyster, men jeg takker nei. I frykt for å gå på do under fødselen takket jeg ja med nummer to, men det var helt grusomt å sitte på do både med klyster og rier, så det vil jeg ikke utsette meg selv for igjen.

Når skal vannet tas?

Det tar tid før overlegen kommer, så jordmor vil kjenne etter om hun lett kommer til vannet selv. Hun kjenner godt etter og det samme gjør legen under spesialisering, men konklusjonen blir som forventet at ingen av de tør å ta vannet da de ikke kan kjenne hodet på babyen. Vaktskiftet må ha kommet og gått, og klokken blir ni før overlegen kommer sammen med ytterligere en lege.

Igjen er det «min» lege, og jeg blir lettet over å se han. De setter raskt opp ultralydapparatet for å se hvordan babyen ligger og ikke minst navlesnora. Den ligger heldigvis til siden for hodet og de tror den vil holde seg der, men det blir igjen påpekt at jeg jammen har mye fostervann. Denne gangen gjør det meg ingenting, for nå skal det endelig ut.

Forandring siden første fødsel

Idet de starter med å ta hull på fosterhinna slår det meg hvordan sykehuset også har utviklet seg siden jeg fikk eldstemann. Da vet jeg nesten ikke om legen som tok vannet hadde fått med seg hvor mye fostervann det var, for hun gjorde det så raskt at fosterhinna revnet og vannet fosset ut. På et øyeblikk var hele senga så dekket med vann at det rant alle veier ned på gulvet og ingen fikk røre seg i fare for å skli og falle. Legen viste seg å ha sort undertøy under de hvite legeklærne som ble gjennomvåte og hun smelte og kjeftet på de rundt seg, som om det var noens feil at det brått var vann overalt.

Neste gang, halvannet år senere, var de langt mer forsiktig og tømte vannet kontrollert ut og over i en bøtte. Da sjekket de dog ikke med ultralyd og navlesnora ville brått ut med vannet. Siden de tok det så kontrollert fikk de stoppet navlesnora, og jeg priset meg lykkelig for at ikke den kom ut med første som var så ukontrollert. Denne gangen har de blitt enda mer forsiktige, og jeg føler meg helt trygg.

Godt når vannet tas

Det tar lang tid å ta vannet, som kommer og kommer, men det føles veldig deilig når presset i magen gir seg. Av erfaring vet jeg også at det skal komme mye mer de neste timene, ettersom babyen kommer nedover og de siste lommene tømmes. Det er rart å tenke på at det er sånn jeg er nå de fleste gravide er på slutten, som har vanlig mengde vann. Legen setter også en registrering fast rett i hodet på babyen, for å følge med på pulsen hennes. Det gjør at jeg nå kun behøver å ha et belte rundt magen, som registrerer riene.

Etter at overlegen er ferdig med vannet sier han til meg at jeg får en time på å få naturlige rier, men så setter de på dryppet. Han vet hvor gjerne jeg ønsker å unngå dryppet, så jeg spør pent om jeg ikke kan få to timer på meg, som ellers er vanlig. Han ser blidt på meg, men rister på hodet. -Du vil vel ha ut denne ungen i dag, vil du ikke? Jeg ler tilbake og bekrefter at jeg helst vil det. Tanken setter seg fast i hodet mitt. Jeg vil vel virkelig at hun skal komme ut raskest mulig, vil jeg ikke?

Jeg ser på klokken hvor mye den er, og nedtellingen starter. Jordmor henter en prekestol til meg så jeg kan stå med den og hjelpe til så babyen kommer seg nedover. Jeg får også antibiotika intravenøst, som jeg nå skal få regelmessig under fødselen. Jeg må le av alle ledningene og slangene som henger på meg. Jeg behøver ikke akkurat prøve å gå noe sted, for da føles det som om jeg må ta med halve rommet, men å stå skal jeg da klare.

Riene tar seg opp

På den ene skjermen kan jeg se at riene tar seg opp ganske raskt, men jeg syns de er mindre vonde enn mye jeg har gjennomgått i svangerskapet så jeg har ikke tro på at de hjelper noe. Når timen er over legger jeg meg ned så jordmor kan sjekke om det har skjedd noen fremgang. Det har det som jeg mistenkte ikke gjort. Babyen ligger også litt skjevt, men hun kan rette seg opp underveis i fødselen. Jordmor setter opp dryppet og starter opp med 30 i dose. Maksdosen er 180 og den kan økes med 30 hver halvtime.

Til min overraskelse er det jeg som følger raskest med og ber om å få økt dryppet så snart det går. Det er ikke så fryktelig vonde rier som jeg husket, selv om de er kunstige, og jeg blir utålmodig etter å få fortgang i fødselen. De neste timene øker vi regelmessig og jeg holder min stående post ved prekestolen. Ellers prater og ler vi nesten hele tiden, hvem kunne ant at det kunne være så hyggelig på en fødestue? Jordmor innrømmer at det er sjelden det er så god stemning under en fødsel, samtidig som hun påpeker at jeg er utrolig tålelig, som hverken klager på undersøkelsene nedentil eller riene vi ser er til stede på skjermen. Vi blir enige alle fire om at denne babyen bare må komme ut under denne vakta, så hyggelig som vi har det.

Babyen reagerer på riene

Først utover dagen må jeg stoppe opp praten litt mens riene når toppen sin og jeg får praktisert pusteteknikken min som fungerer godt. Jeg slapper av så totalt jeg klarer, og det hjelper. Samtidig ser vi at riene begynner å påvirke babyen og pulsen hennes faller med hver ri. Den kommer opp igjen, men jeg får ubehagelige flashbacks til forrige fødsel hvor pulsen etter hvert ble nede lenger og lenger og det brått ble travelt for å få henne ut.

Jordmor beroliger oss med at overlegen har vært inne på skjermen og sett på det, og godkjent det som normalt. Trolig er det bare navlesnora rundt halsen. Jeg blir ikke helt beroliget, men må bare stole på det. Var det ikke navlesnora rundt halsen som gjorde det så kritisk med storesøster? Men kanskje det ikke er det nå?

Bør prøve smertelindring

Klokken to syns jordmor jeg skal slutte å plage meg selv. Jeg har innstendig takket nei til epidural, men nå blir jeg bedt om å prøve lystgass. Jeg har aldri tidligere brukt det lenge av gangen, men takker til slutt ja til å prøve. I det jeg har pustet min første runde kjenner jeg meg helt rar i hodet. Det er akkurat som en slags rus, og jeg liker det ikke. Ikke klarer jeg å prate heller, og må bare le rørete i stedet. Jeg finner fort ut at jeg må slutte å puste i den rett før rien når toppen, så jeg ikke blir helt ør i hodet.

Dryppet er nå på 150, men siste undersøkelse viser bare stusselige 4 cm åpning. Jeg begynner å miste motet på å føde før vaktskiftet klokken tre og lurer heller på hva som skjer hvis dryppet ikke virker nok. Kroppen min vil virkelig ikke slippe taket!

Blir mer smertefullt

Parallelt med at jeg får taket på lystgassen, øker smertenivået betraktelig. Jeg vet ikke om det reelt øker, eller om lystgassen gjør at jeg ikke slapper like godt av, men håper mest det er fordi det nå faktisk skal skje noe. Jeg blir koblet fra alle apparatene og får gått en liten tur på toalettet i det neste ri river taket i meg. Jeg halvveis henger over doen og lengter tilbake til prekestolen som jeg kan holde fast i, men når jeg er tilbake orker jeg ikke stå mer. I stedet setter jeg meg og lener meg over prekestolen med lystgassen trygt tilbake i hånda.

Klokken tre kommer det uunngåelige vaktskiftet og jeg har bare 4 ½ cm åpning, men vi er heldige og får inn enda en nydelig jordmor med masse erfaring. Siden jeg har fått så vondt som jeg har, har ikke dryppet blitt økt og har stått stille på 150.

I et rolig øyeblikk spør jeg om pulsfallene til lille, som jeg ikke klarer å ta øynene fra. Den nye jordmora avfeier det kontant som navlesnor rundt halsen, som absolutt ikke er farlig. Jeg sperrer opp øynene, og prøver fomlende å forklare at det var et stort problem sist fødsel. Da svarer hun like raskt at hun leste seg godt opp på historien min før hun kom inn, og sist var det navlesnorprolaps, ikke bare navlesnor rundt halsen. Jeg blir satt ut av det hun sier, navlesnorprolaps høres så ille ut. Jeg rekker så vidt atter en gang å bli takknemlig for at alt gikk fint sist, før riene igjen distraherer meg.

Sjekker åpningen på nytt

15:40 bestemmer jordmor seg for å sjekke åpningen min. Denne gangen tenker jeg at det må ha skjedd masse, for nå har jeg begynt å få så fryktelig vondt. Jeg tror sjelden jeg har blitt så skuffet som når jeg fikk høre ordene 5 centimeter. Jordmor har hørt at jeg tåler utrolig mye og lurer på om det er ok at hun kjenner på åpningen mens jeg har ri neste gang. Jeg tenker at fødselen kommer til å vare en evighet og er så skuffet, men sier så klart ja, da det ikke plager meg noe ekstra.

Uten at jeg vet det tøyer hun åpningen godt under rien, som hun har lest de gjorde på meg i sist fødsel med god effekt. Etter et par rier til snur jordmor seg bort igjen og jeg tenker at jeg skal sette meg opp, men når jeg kommer meg på sengekanten er det som om en tornado tar tak i kroppen min. Smertene tar helt overhånd og drar meg ned på senga igjen. Jordmor kommer og stryker meg på ryggen og for første gang på tre fødsler syns jeg det er fint å bli tatt litt på.

Angrer på at hun ikke takket ja til epidural

Det er med ett helt ubeskrivelige rier som herjer gjennom hele kroppen og jeg føler meg helt dyrisk der jeg plutselig stønner av smerte. Uten noen sjans til å kontrollere det, løfter jeg sideveis opp det ene beinet mitt. Det gjør så vondt at jeg glemmer den korrekte meg som kun vil føde sittende og holder låret mitt så høyt opp og tett på meg som jeg klarer. I stedet ergrer jeg meg over at jeg var så dum at jeg ikke vil ha epidural og klamrer meg alt jeg klarer til lystgassen.

Jordmor kommer raskt til etter å ha hørt meg stønne og kjenner etter nedentil igjen. Det har bare gått fem minutter siden sist og jeg hikster fortvilet ut fra lystgassen at jeg ikke utstår 6 timer til med disse smertene. – Det skal du ikke, sier jordmor. – Nå kommer babyen!

Ut-av-kroppen-opplevelse

Jeg rister fortvilet og forvirret på hodet. – Jeg er jo bare på 5 centimeter! – Neida, svarer jordmor, nå er det full åpning! De neste minuttene har jeg en så smertefull opplevelse at jeg føler jeg meg helt ute av min egen kropp. Den har tatt over alt selv og skjøvet selvet mitt helt ut av prosessen. Jeg puster knapt noe annet sted enn inn i lystgassen.

Jeg er i et sånt kaos av flerrende smerter og ør lystgass at jeg snart hører ting jeg senere skal få vite ikke hadde skjedd. Jordmor sier at jeg får et lite klipp og jeg føler at hun klipper, selv om det senere ikke er noe å sy. Så sier hun at hun bare skal gå seg en tur og jeg trygler henne om ikke å gå fra meg. Selv skjønner hun ikke hva jeg mener, for hun skal ikke noe sted. I stedet stresser hun med å få tak på barnepleieren, som nettopp hadde hørt at jeg bare hadde 5 cm og babyen var et stykke unna.

Orker ikke mer

Jeg registrer ingen befriende pressrier og skjønner ikke hvor de blir av, men puster i stedet tyngre og heftigere enn jeg noen gang har gjort. Jeg føler meg fortsatt som et stønnende dyr og tar takknemlig imot vann fra et sugerør mannen min rekker meg. Jeg er for utslitt til å gråte, men hele meg skriker at jeg ikke orker dette mer.

Plutselig, etter et halvtimes inferno av smerter fra kun 5 cm åpning, kommer vår lille jente til verden kl. 16:11. Jordmor sier at det er en av de flotteste fødselsopplevelsene hun har vært med på og at det var fantastisk. Jeg rett og slett pustet henne til verden, sa jordmor opprømt etterpå. Jeg på min side, syns det var den tøffeste fødselen jeg har hatt – uten sidestykke.

Navlesnora er to ganger rundt halsen og de snurrer den raskt og erfarent av. Hun må klappes litt på også, for å få opp gråten, men scorer topp allikevel. Ikke noe av det får jeg med meg da kroppen min rister ukontrollerbart og jeg har nok med å forstå at det er over. Brått får jeg den vakre babyen vår opp på brystet og pappaen får klippe navlesnora som har pumpet fra seg. Det tar ikke lang tid før lille tar puppen. Kroppen min rister i en halvtime, mens jeg samtidig får en sprøyte i låret og morkaken kommer ut. Jeg blør mye mer enn jeg har gjort tidligere, og må ta en ekstra blodprøve neste dag, men jeg får alt bare med meg som i en tåke. Hun er her, babyen vår er her!

Får se morkaken

Denne gangen, i fall det er siste gang, ber vi om å få se på morkaken. Jordmor blir så glad for det at vi får et skikkelig langt og grundig foredrag. Navlesnora er lang, hele 70 cm. Morkaken holdes opp. Den er fin og uten skader, men viser tegn på at den snart var ferdig med forkalkninger. Det rareste med den er at den har noe sjeldent, en bi-placenta, altså en ekstra, liten morkake festet til seg. Jordmor spør om de kan få morkaken til forskningsøyemed, og vi ler begge av spørsmålet. Vi hadde ikke akkurat tenkt å beholde den selv.

Forelsket i den lille nye

Forelskelsen, den er like sterk enten det er det første, andre eller tredje barnet. Det er en sånn utrolig opplevelse, at det kommer et komplett, lite, perfekt menneske ut av kroppen som har vokst der inne i så mange måneder! De første sekundene føles det uvant å holde en så liten baby igjen, men så er det som om man aldri har gjort annet.

Hjertet svulmer så utrolig mye og alt – absolutt alt – har vært verdt det. Når jeg ser ned på henne kan jeg aldri forstå hvordan vi kunne tenke at vi ikke orket dette.

Endelig en familie på fem. Foto: privat

Hvordan kan dette også være det siste barnet, når de alle er så fantastiske? Jeg tuller med mannen min om det og vi ler godt. Heldigvis skjønner også han at en fødsel til er det siste jeg vil gjennom nå med det første, men denne, den var så utrolig verdt det!

Les flere blogginnlegg i Liljabloggen!

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelJoris
Neste artikkelStatus tre måneder etter fødselen
DEL