Det har gått tre måneder siden fødselen, og Lilja oppsummerer disse månedene som trebarnsmor i sitt foreløpig siste blogginnlegg på Babyverden.

Sist oppdatert: 18. desember 2019

De første dagene etter fødselen var helt magiske, til tross for mange ekstra kontroller og fæle etter-rier. Ettersom jeg hadde GBS-infeksjon, måtte de ta sjekk av lille hver fjerde time, men det dukket aldri opp noe.

Hun fikk også tendenser til gulsott og vi måtte inn på flere undersøkelser og ta blodprøver mange ganger, men hun tok brystet godt fra første stund og behøvde aldri behandling. Akkurat det var jeg selv helt trygg på, for jeg merket hvor godt hun drakk og at melka kom raskt. Beken kom også tidlig ut og de gule bleiene ble et faktum.

Vi var heldige som fikk en så god start på ammingen. Det blir virkelig lettere med erfaring fra tidligere. Ikke minst er tryggheten som kommer av erfaring til stor nytte. Etter-riene var ille, men denne gangen ventet jeg på dem. Jeg syns nesten de var verre med nummer to, for da var jeg lykkelig uvitende når de gjorde sitt inntog.

I fin form rett etter fødselen

Rett etter fødselen var jeg i et stort lykkerus og var oppe og gikk med en gang. Energien var på topp og jeg storkoste meg som trebarnsmor. På sykehuset ville jeg helst bære henne selv og røre på meg mest mulig. Den trillesenga fikk hun knapt ligge i.

Først tredje natta våknet jeg opp av at kroppen sa stopp. Da låste hele ryggen seg og jeg fikk en brå påminner om at det tar på for kroppen å være i så lite aktivitet i så mange måneder, for så å tro man er helt frisk sekundet babyen er ute. Heldigvis har dette kommet seg, etter gode råd om å ta aktivitetene mer gradvis.

Reaksjoner i kroppen etter fødselen

Jeg blødde mye under fødsel og rett etterpå, men trengte ikke annet enn å ta jerntabletter. Jeg følte meg allikevel veldig ør i hodet lenge og det tok hele 6 uker før blødningene etter fødselen ga seg helt.

Jeg trodde også jeg var hoven før fødsel, men det var ingenting mot hvordan føttene mine ble seende ut etter fødsel! Plutselig var begge føttene som tømmerstokker, anklene forsvant og det satt i lenger enn lengst. Først etter 8 uker kunne jeg ta på vanlige sko og droppe joggeskoene.

Mannen min var lenge bekymret på mine vegne og lurte på om det ikke var noe legen kunne gjøre, men jeg selv var mest urolig for om de ville gå tilbake til normal størrelse. Heldigvis gjorde de det, selv om det tok tid.

Stolte storesøsken

Storesøsknene var vilt begeistret fra første stund. De var så stolte og spente der de kom på sykehuset, og hvilken hjelp de har vært i ettertid. Jeg hadde ikke sett for meg hvor mye ekstra hjelp det skulle være i å ha flere som vil underholde og kose.

Storebror er veldig flink til å holde henne og kan ta henne fra meg hvor enn jeg står og brått trenger hjelp, mens storesøster er ypperlig på å synge og underholde henne når jeg trenger tid til annet.

Nå som lillesøster er 3 måneder merker jeg brått hvordan hun blir begeistret når de kommer hjem fra barnehage og skole, og da vil hun hverken ha pupp eller annet før hun har pludret litt med dem. De store planlegger allerede fjerdemann, som skal bli en gutt og da skal lillesøster også hjelpe til. Kanskje, bare kanskje, får vi pappaen på gli også?

Utrolig kjærlighetsfølelse

Både jeg og mannen min ble overveldet av den voldsomme kjærligheten man får for dette nye livet og som kommer så momentant. Man glemmer nesten hvor magisk det er, når hjertet igjen vider seg ut. Det er lite som slår følelsen av å ha et nyfødt barn sovende på brystet og det er allerede en ting jeg savner fra nyfødttiden.

Lillesøster sover gjerne på armen, men sovner ikke lenger lett liggende opp på brystet. Jeg vet også at jeg må bruke fornuften og la henne sove litt alene på dagen, så hun ikke kun vil sove på meg, selv om jeg helst bare skulle hatt henne på meg hele tiden. På natten derimot, da samsover vi. Jeg har funnet ut at det viktigste er at vi begge får sove mest mulig, ikke hva alle andre måtte mene om alt.

Sover godt og mye

Sovingen går enn så lenge over all forventning. Lille blir tydelig glad når vi går på soverommet på kvelden og kun nattlampa står på. Hun får amme så ofte hun vil, men jeg får stort sett sove 3-4 timer mellom ammingene. Det holder lenge når det blir flere sånne økter hver natt, selv om det har vært ekstra deilig de gangene hun har sovet fem timer. Likeledes blir jeg litt surrete i hodet de nettene jeg kun får sove to timer av gangen, men vi koser oss lenge i sengen også.

Mannen min er snill og leverer de store ungene hver dag så vi får dra oss på morgenen. Søsknene må alltid bare inn og musse litt på henne før de går, så sover vi videre.

Bortsett fra en dag hun var litt tett i nesa, har jeg enda aldri måtte løfte henne opp på kvelden eller natta for å roe henne ned. På dagene sover hun lur i babynestet ved meg i stua, eller i vogna om vi triller tur.

Påpasselige for å unngå smitte

Storesøster fikk rs-virus og måtte på sykehus den første levemåneden sin, så denne gangen har vi vært ekstra forsiktige med smitte. Vi har vært tydelige med alle som har vært på besøk og jeg og lille har en veldig lav terskel for å bli hjemme om andre vi skal treffe er litt syke. Storesøskenene vet også at når de er snufsete får de ikke musse lillesøster. Heldigvis har vi så langt blitt skånet for sykdom, foruten en liten runde med litt tett nese.

Ammingen går stort sett bra

Ammingen som startet bra, har også fortsatt bra. De første fem ukene gjorde det vondt når hun la seg til, men så gikk det over. Det har vært mest kos etter det, sett bort fra en runde sopp vi gjerne kunne vært foruten. Det gjør vondt i morshjertet når lille ikke orker å spise, og jammen gjør det vondt i puppene og, når de både blør og det føles som piggtråd dras gjennom! Nå er vi straks gjennom det og godt er det. Vi håper det holder seg unna fremover, men er takknemlige for å få til ammingen som vi vet ikke er like enkelt for alle.

Nå er lille 3 måneder og de første vaksinene er satt mens jeg skriver. Vi håper hun tåler de bra, men har planlagt noen rolige dager i tilfelle.

Tar livet med ro

Enda roligere enn vanlig vil det si, for jeg må innrømme at vi har blitt eksperter på å ta det med ro og nyte dagene. Annet enn en veldig koselig barselgruppe vi er en del av, stresser vi ikke med å få med oss ting. Jeg fant ut denne gangen at nøkkelen til en hyggelig barselgruppe, er å være med og ta initiativ selv.

Vi har også lært oss at lillesøster blir overstimulert og sliten om det skjer for mye på en dag. Den gråten vi så sjeldent hører kommer raskere frem om vi strekker strikken i selskaper eller det har skjedd for mange ting på en dag.

Alt i alt er jeg så lykkelig for å få være trebarnsmor at det føles ut som en klisje, og jeg kunne virkelig ikke hatt det bedre. Nå skal jeg og lille kose oss hjemme sammen lenge, da jeg har utvidet permisjonen min med ulønnet permisjon.

Liljas trekløver. Foto: privat

Blir det én til?

Og ja, for de som lurer, jeg vil veldig gjerne ha et fjerde, siste barn, enda så sprøtt det høres ut. Graviditetene våre er kanskje helt pyton, men jeg kunne aldri ha angret på det etterpå så jeg tenker at jeg sikkert orker en runde til? Denne gangen gikk jo faktisk bedre enn fryktet, men det blir ikke nå snart. Ettersom jeg vet hva jeg går til ønsker jeg ikke å «stjele» fra tiden med lillesøster. Så det får bli noe vi vurderer lenger frem. Mannen min må jo ha lyst han og, men akkurat nå er han litt bitt av forelskelsen han også.

Tusen takk til alle som har fulgt med på reisa vår!

Les flere blogginnlegg i Liljabloggen!

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelUke 37: Fødselen
Neste artikkelSmåbarnsforeldres rettigheter på jobben
DEL