– Jeg skulle helst ha født hjemme, men siden jeg er førstegangsfødende og det er så langt til sykehuset, så er ikke det aktuelt. Da gjelder det å få sagt ifra til sykehuset om hvordan jeg har det. Jeg har skrevet fødebrev.

Sist oppdatert: 14. January 2013

Jeg er 30 uker på vei nå, og jeg merker at det nærmer seg. Tankene svirrer rundt permisjon, jordmortimer, oppussing og fødsel, og jeg tar meg selv i å ønske at jeg hadde mer tid. Det er så mye jeg gjerne skulle fått gjort!  Heldigvis er jeg i kjempefin form om dagen, på tross av at det er tungt å bære på ekstra kilo, og at jeg trenger masse søvn. Nå er det virkelig koselig å være gravid!

Les om hva som skjer med fosteret når det er 30 uker gammelt

Vårt bittelille oppussingsprosjekt i andre etasje har blitt mye større enn vi hadde tenkt. I stedet for å bare pusse opp et lite rom, blir det tre rom som skal gjøres klare, barnerom, ett ekstra soverom og trappeoppgang. Det er kjempegøy å se hvor fint det blir, og veldig frustrerende at jeg ikke kan gjøre mer selv, for det tar altfor lang tid. Kevin vandrer rundt med malingsflekker på hele seg og får ting unna, mens jeg står nede i første etasje og føler meg som en skikkelig husmor, som lager mat og koker kaffe. Usj, så kjedelig!

Fødebrev om sykehusskrekk
En av tingene jeg endelig har fått gjort mens Kevin har malt og hamret, er å skrive fødebrev til sykehuset. Dette er noe jeg har tenkt mye på. Det gjelder det å få sagt ifra til sykehuset om hvordan jeg har det, slik at jeg har mulighet til å få en grei fødeopplevelse.

Les også: Hvordan forberede seg på fødselen?

Da jeg hadde jordmortime denne uken, hjalp jordmor meg med å sette opp noen punkter som er viktige å få med i fødebrevet. Vi ble enige om å ikke skrive det for detaljert, siden ting ofte ikke blir som man planlegger uansett. I tillegg bør det helst ikke være på atten sider, for da blir det nok en del skumlesing. Jeg har klart å holde meg til en side, og syns selv jeg har skrevet oversiktlig og greit.

Ønsker minst mulig inngripen
Det jeg har skrevet mest om er sykehusskrekken min. Jeg vil så gjerne at det å føde skal være noe som føles normalt, og ikke som noe man trenger tusen undersøkelser og leger til. Jeg hater at folk påpeker at dette har millioner av kvinner gjort før meg, men det er faktisk sant. Det kan da ikke være nødvendig med pipende maskiner og hundre forskjellige mennesker som vaser inn og ut av rommet? Så lenge alt går som det skal, vil jeg ha mest mulig ro, færrest mulig mennesker å forholde meg til, og minst mulig inngripen. Dette har jeg skrevet i brevet, og jeg har understreket at jeg ikke vil ha studenter eller andre unødvendige folk i rommet.

Les også: – Ta fødselsangst på alvor

Jeg har skrevet litt om dette med kommunikasjon og informasjon også. Helsepersonell, uansett hvor flinke de er, kan iblant glemme hvor lite vi andre vet. Ei venninne av meg fortalte hvor redd hun ble da hun var i ferd med å føde, og de la en saks på bordet ved siden av. Hun trodde hun skulle klippes, og ble supernervøs. Saksen viste seg å være til å klippe navlestrengen med, og det var ingen grunn til panikk. Det er akkurat slike situasjoner jeg vil unngå. Selvsagt må jeg spørre hvis jeg lurer på noe, men jeg har en tendens til å bli stum når jeg blir redd. Og fantasien min er ofte mye verre enn virkeligheten.

Det er bare et par uker til neste jordmortime, så da skal hun se igjennom hva jeg har skrevet og sende det avgårde for meg hvis det ser greit ut. Brevet blir lagt ved journalen min på sykehuset, og ifølge jordmor leser de det når jeg er på vei inn. Det føles veldig betryggende, og det er godt å ha fått satt ord på disse tankene.

Les også: Tabuer rundt fødselen

Skal tenke litt mindre på sykehus og fødsel
Nå skal vi konsentrere oss om å få ferdig barnerommet de neste par ukene, så vi kan få satt sammen sprinkelsengen og kommoden vi kjøpte på IKEA i romjula, og så skal jeg kose meg med å henge opp bilder og gjøre det fint der inne. Og så skal jeg tenke litt mindre på fødsel og sykehus en stund. I alle fall helt til neste gang jeg kommer på hvor liten tid det er igjen.

Kevin pusser opp, og Ingunn gleder seg til å få på plass barnseng og kommode.
Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelOut of order
Neste artikkelEn god latter…
DEL