Det er sju måneder siden jeg gikk ut i mammapermisjon, og det føles som bare et øyeblikk siden. Nå er jeg tilbake i femti prosent jobb, og det er altfor tidlig. Men kanskje har jeg godt av det likevel?

Sist oppdatert: 9. October 2013

Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte da jeg planla permisjonstiden min, men jeg tror det var noe sånt som at det sikkert blir godt å komme seg litt ut av huset etter hvert. Jeg hadde jo aldri vært mamma før, og regnet med at å være hjemme med en baby ville bli kjedelig i lengden. Dessuten ville jeg strekke ut permisjonen så lenge som mulig, og jeg fant ut at hvis jeg jobber femti prosent fra minien er et halvt år gammel, kan vi vente med barnehage til hun blir halvannet. Lurt tenkt, syns jeg selv. Men i dagene opp mot første arbeidsdag ble jeg mer og mer stresset, og siste dagen hjemme fant jeg meg selv sittende på badegulvet, hikstende inn i et håndkle mens jeg desperat lette etter en grunn til at jeg måtte være hjemme en stund til.

Les også:

Selvrealisering når minien er avhengig

Uten alenetid blir jeg et monster

Ekte lykke over en bæsj!

Sorgfølelse
Det ble en lang natt. Det føltes som om jeg sørget over noe. Jenta mi merket som vanlig at noe var på gang og ville ikke sove. Jeg bysset og lullet mens tankene spant, og i mørket, mens Kevin sov rolig og minien klemte seg inntil meg og ikke ville slippe, så virket sorgen helt reell. Jeg hadde tusen bekymringer, og jeg forsto ærlig talt ikke hvordan dette skulle gå.

Neste morgen sto jeg motvillig opp og så meg i speilet. De nye rynkene rundt øynene mine var fremhevet av at gårsdagens maskara hadde lagt seg i hver krik og krok, og øynene var røde og hovne. Heldigvis var klumpen i magen litt mindre. Jeg liker jobben min, og med ammefri og pauser og muligheten til å ta vesla med på noen aktiviteter, er jeg ikke borte fra henne mer enn tre timer av gangen mens hun er våken. «Tre timer,» tenkte jeg, «det skal til og med jeg klare!» Så dro jeg på jobb.

Les også:

Barnevakt for første gang

Redd for å miste venner

Verdens beste mann

Minien har det fint hjemme med pappa Kevin.Var ikke så farlig likevel
Noen timer senere tok jeg meg en pause og koste meg med en kopp te mens jeg bladde litt i en avis. Da slo det meg plutselig at tolv timer tidligere hadde jeg nesten vært fra meg av bekymring for den kommende dagen, og jeg rødmet litt der jeg satt. Hadde jeg virkelig vært så dramatisk? Satt jeg virkelig på badegulvet og hulkegråt? For dette?

Jeg sier ikke at å komme tilbake i jobb har gått knirkefritt. Det er en kabal som skal gå opp, med barnevakt, henting og kjøring, og det har vært litt vanskelig å få alt til å rulle uten å forstyrre miniens rutiner for mye. Men det kan hende at planleggingen min av permisjonen ikke var så dum likevel. Det er godt å gjøre noe helt annet, og å få bruke hodet litt på flere måter. Og når jeg drar hjem en tur for å kveldsamme, så er det ekstra godt å klemme på vesla. Hun koser seg masse med pappaen sin, og det føltes uproblematisk å reise tilbake på jobb når hun har sovnet.

Skulle gjerne vært hjemme lenger
Nå gleder jeg meg til hver dag på jobb, og jeg koser meg ekstra mye med jenta mi når jeg er hjemme. Jeg skulle nok helst hatt et halvt år til hvor jeg bare kunne fokusert på henne, men det er greit dette også. Det er i alle fall ingen grunn til å låse seg inn på badet for å grine. Herregud.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelSelvrealisering når minien er avhengig
Neste artikkelUhygieniske foreldre lar ungene stå i handlevogner
DEL