Det er herlig å ha permisjon! Jeg har fått gjort masse i huset som jeg vanligvis ikke prioriterer, som vask av persienner og lister, og rydding i kjelleren. Jeg har hatt koselige turer til byen for å spise is i solskinnet, og jeg har hvilt meg masse. Helene og jeg har tilbrakt mye tid sammen da hun gikk over termin.

Sist oppdatert: 26. september 2006

Når jeg skriver dette, på min dag 38+0 så har Helene akkurat blitt mor til sin lille prinsesse. Hun hadde en lang og hard fødsel som begynte med vannavgang på søndag morgen etterfulgt av ujevne rier utover ettermiddagen. Utover kvelden tok riene seg opp og hun og mannen dro til sykehuset. Der trakk fødselen ut gjennom natten og hele neste dag, for så å ende i keisersnitt på mandag kveld. Keiserinnen var en stor jente på 4,5 kilo og 52 cm. Jeg kan ikke vente med å se henne og mammaen og pappaen, men nå trenger de nok litt tid til å samle krefter.
 
Jeg sov veldig dårlig natt til mandag, våknet og tenkte på den lille familien i fødsel hver time og halvtime, og etterhvert som fødselen varte så ble jeg mer og mer rastløs. Selv om jeg hadde vasket og ryddet stort sett hele dagen for å holde meg opptatt, så begynte jeg likesågodt å skrubbe skapdørene på kjøkkenet etter middag. Helene og jeg har fulgt hverandre i tykt og tynt hele svangerskapet, og jeg klarte ikke å tenke på annet enn henne hele dagen. Her jeg sitter nå så kan jeg faktisk se sykehuset, så rart det er at den lille familien er der nede nå. Det er godt alt endte bra til slutt.
 
Jeg var hos legen på kontroll denne uken og alt var normalt. Legen sa at hun ikke trodde jeg ville gå over tiden for det virket som om hodet var festet og i ferd med å skru seg nedover. Det kan jo forklare hvorfor bekkenet mitt har vært så ømt den siste tiden. Hun sa også at det så ut til å bli en stor gutt, hun gjetter 4 kilo ved termin. Herremin! Jordmor hadde allerede gjettet 3,7 kilo og nå gjettet legen enda mer, hvor skal dette ende! Jeg spurte om det kunne tyde på for stort inntak av sukker, men legen bare smilte og sa at neida det betydde at jeg hadde god morkake og gode årer til babyen. Snille legen!
 
Turene rundt vannet går senere nå og jeg blir trett i bekkenet fortere enn før. Jeg får strålende smerter nedover lårene og korsryggen er øm. Jeg snur meg ikke særlig grasiøst på natten lenger og kan ikke ligge lenge på en side av gangen. Men det går veldig fint å gå på trening. Jeg føler meg faktisk styrket og regenerert etter en time med høy musikk og vektløfting sammen med de andre. Jeg tror styrken jeg henter ut av dette hjelper meg å unngå de verste bekkenplagene, og jeg håper det vil hjelpe meg under fødselen at jeg har styrke i kroppen. Jeg planlegger stadig å gå i svømmehallen, men det blir vist ikke til at jeg klarer å somle meg av sted.
 
Denne uken har Erling vært hjemme tre dager. Han tok ut feriedager og har vært å finne i kjelleren 10-12 timer om dagen. Han har gjort om grovkjelleren i et imponerende tempo og nå har vi isolasjon i både tak og vegger, samt at han har slått opp gipsplater og lagt inn spotter. Nå skal han benytte noen timer om gangen til sparkling, maling og gulvlegging. Han passer på meg så ikke jeg  skal slite meg ut, men jeg må jammen passe på han også. Jeg er veldig glad og stolt over alt han gjør, men jeg vil ikke at han skal slite seg helt ut før babyen kommer.
 
Det er nok en fordel at vi får litt tid sammen de neste ukene også, bare oss to. Vi synes begge det er helt uvirkelig at Lillemann kan komme når som helst! Vi klarer ikke å se det for oss, det er fremdeles så uvirkelig. Vi fabulerer om når vi tror han vil komme og vi tror begge at det blir tett opp til termin, så får vi se. Kanskje jeg sitter her om noen uker og skriver referat fra uke 42…
 
Det får så være. Jeg føler meg i god form og skulle han velge å bli værende der han er over tiden, så er vel det til det beste for han. Jeg kan ikke styre det uansett så jeg prøver å forholde meg helt avslappet til når fødselen vil skje. Vi er nå så klar som vi kan bli, jeg tror vi vil leve i en uvirkelighetsdøs helt til vi sitter med lille Johannes i armene og det virkelige eventyret kan begynne.
Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelKommer du snart?
Neste artikkelCecilie uke 38: Still going strong
DEL