Lørdag 27.08.05 var samboeren min utrolig spent og litt stressa. Vi var usikre på hva som skulle skje og når. Plutselig skjedde alt, klargjøring til keisersnitt, informasjon om det forestående og nerver i høyspenn. Rett før 11.00 ble hun trillet opp på operasjonsstuen. Jeg kledd opp i grønne "Chicago Hope"-klær.

Sist oppdatert: 14. november 2008

Nå begynte jeg for alvor å få nerver, kjenne stresset, usikkerheten og gleden. Gud hvor jeg gledet meg. Jeg fikk komme inn på stuen etter 14 minutter. Ventingen var intens. De lengste minuttene i livet, og noen negler mindre.
 
Samboeren min var rolig og avslappet under det «store» og gledestårene spratt da vi plutselig hørte et klynk og et megahyl. Plutselig var vi blitt tre. Nå var vi utrolig stolte og lykkelige foreldre til en flott liten gutt.
 
Det bar rett ned på prematuravdelingen der de veide han. Han var 2298gram og 44 centimeter. Han  pustet bra og slapp kuvøse. Mammaen skulle bli sydd igjen så det bar på intensivavdelingen for hennes del. Kan tro gleden var stor der da jeg kom med bilde av godgutten vår som kom akkurat 1 måned før termin.
 
Hilsen stolt pappa!
Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelMitt planlagte keisersnitt ble ikke som jeg hadde tenkt!
Neste artikkelEr det en spire i magen?
DEL