Fødselen var lang og slitsom, men verdt hver eneste minutt!

Sist oppdatert: 6. oktober 2015

Det var julaften, og ingen baby hadde kommet. Jeg var to dager over termin, sliten og lei – men det var ingen tegn til fødsel. Jeg ville jo så gjerne ha babyen min hos meg til jul! Jeg skjønte at det ikke kom til å skje, og bestemte meg for å nyte min siste jul uten barn. Det var deilig. Jeg slappet av og koste meg med familie. Da kvelden kom, kjente jeg svake murringer i ryggen. Tenkte i mitt stille sinn at dette nok var starten på slutten.

Riene begynner
Klokken fem andre juledag våknet jeg av et smertetak i mage og rygg. Jeg ble liggende og kjenne, og jaggu kom det ikke én til noen få minutter senere. Jeg stod opp og slo på rietelleren på telefonen. Jeg tenkte at dette sikkert ville ta noen timer, så jeg gadd ikke å vekke noen andre. (Vi var på juleferie hos foreldrene mine).

Jeg hadde ikke sett den siste Hobbit-filmen, og satt den på. Tenkte det var en fin måte å gjøre unna nesten tre timer på. Jeg vekslet mellom sofaen og yoga-ballen. Jeg spiste litt mat, drakk julebrus og var SÅ spent! Riene kom med alt mellom fem og 20 minutters mellomrom.  Etter hvert våknet resten av huset, og alle gikk rundt i stor spenning og bare ventet på at jeg skulle bli klar til å ringe føden.

Kom inn med én gang
Rundt klokken 14 var det tre minutter mellom riene, og de varte i drøyt ett minutt. Jeg ringte føden, og begynte å gråte da jeg fikk snakke med en jordmor. Hun ville at jeg skulle komme inn med én gang. Det var 45 minutters kjøretur til sykehuset. Jeg ble litt sur, for mamma hadde ribbe i ovnen, og jeg var sulten. Men jeg ville også ha ut babyen, så vi satt oss i bilen, og kjørte inn.

Jeg ble tatt iot av en snill dame. Hun sjekket meg, og jeg hadde bare én centimeter åpning. "Herregud, jeg blir sendt hjem igjen", tenkte jeg. Og nå gjorde det skikkelig vondt også.

Men siden det var jul og lite pågang på føden, fikk vi bli. Jeg lå i badekar en stund, men så ble det vondt å ligge der. Da ble det yoga ball, å gå eller ligge. Jeg var sliten, men fikk ikke sove. Da fikk jeg prøve litt svak lystgass, som hjalp litt.

Det går veldig tregt
Det var vaktskifte, og tid for ny sjakk. Fremdeles bare én centimeter åpning. "Herregud, dette går tregt! Jeg er lei allerede", tenkte jeg.

Jordmor foreslo å sette klystér, og jeg takket ja. Jeg tenkte at hvis det kunne hjelpe, var det greit for meg. Men det var helt jævlig. Å ha rier og bæsje samtidig var ikke gøy. Ikke hjalp det noe heller, for det skjedde ikke noe mer.

Prøver ulike typer smertelindring
Jeg fulgte ikke med på klokken, men fikk noe til å sove på. Jeg tror jeg var borte mellom riene. Pappaen fikk sove på rommet med meg.

Jeg fikk en ny jordmor, og hun lærte meg å bruke lystgassen skikkelig. Men da ble jeg kvalm, gitt. Fikk også såkalte biestikk i ryggen. Jeg fikk noe sterkere å sove på, samt mer smertestillende. Jeg sov i noen timer.

Endelig i aktiv fødsel
Da jeg våknet, hadde slimproppen gått. "Ja, endelig fremgang!" Jeg hadde 4 1/2 centimeter åpning, og var endelig i aktiv fødsel. Nå var riene skikkelig vonde.

Jordmoren sjekket hvordan babyen lå, og mente at han ikke skrudde seg ned riktig. Hun trodde ikke det ville bli noen baby på hennes vakt. Tre jordmødre så langt, og ingen baby! Jeg var helt i tåka – i min egen verden.

Kommer babyen noen gang?
Ny jordmor kom og sjekket meg – fortsatt 4 1/2 centimeter åpning. Det hadde gått nesten seks timer siden jeg ble sjekket. Klokken 12 på formiddagen ble epidural bestilt, men den ble stadig utsatt fordi legen som skulle sette den, var opptatt. I 17-tiden var jeg like langt (kort), og trodde nesten ikke det ville bli noen baby på meg.

To leger kom inn og hilste på oss, men jeg skjønte ikke hvorfor. Tenkte ikke så mye over det heller.

Klokken18 kom anestesilegen og satt epiduralen. Jeg trodde at dette skulle bli min pause – nå skulle jeg få slappe av, mens kroppen fikk jobbe. Jeg fikk ristimulerende drypp i armen, og tenkte at NÅ skulle det skje ting.

Nytter ikke
Men epiduralen fungerte bare på den ene siden. Det hjalp ikke å ligge på siden. Jeg fikk styrtrier, og det var helt grusomt. Jeg ropte på hjelp og på mamma. Jeg ville bare dø. Ingenting kunne være verdt disse smertene. Jeg var utslitt, skuffet over kroppen min, og følte meg mislykket. Jordmor klarte ikke å sjekke meg, for det var så vondt at jeg hylte. Jeg sa jeg kom til å sparke henne tvers gjennom rommet hvis hun prøvde flere ganger.

Det blir keisersnitt
Da kom en juleengel inn – en mann med hvitt hår, skjegg og hvit frakk.

"Nå, frøken, er du klar for keisersnitt?"

"JA!!"

Legen spurte om pappaen var enig, og det var han virkelig.

I løpet av fem minutter hadde de koblet fra alt inne på fødestien, satt inn kateter og trillet meg mot operasjonssalen. Jeg gråt fordi jeg var så glad for at det snart var over.

Jeg fikk spinalbedøvelse siden det ikke var fare for liv. Pappaen kom og satt ved siden av meg. Alle sykepleierne og legene var kjempekoselige. Det var så deilig å endelig være helt smertefri. Jeg kjente ingenting!

En stor gutt kommer til verden
Plutselig kom et skrik. Et kort, men kraftig skrik. Babyen vår var ute! To minutter senere hadde jeg ham på brystet. Verdens fineste store babygutt. Jeg fikk ha ham hos meg i noen minutter før han og pappaen dro av sted for å vente på at jeg ble lappet sammen. Det var helt greit for meg. Jeg var så lettet og trøtt at jeg sovnet.

Jeg våknet av at legen spurte om alt gikk bra. Jeg svarte "Hold kjeft, jeg sover!" De lo av meg alle sammen.

Andre møtet
Lillegull ble født 26.12.14 klokken 20:27. Klokken 22:45 fikk jeg ham hos meg på oppvåkningen. Da fikk jeg vite at jeg hadde fått en frisk og fin gutt på 4690 gram og 55 centimeter. Han var 38 centimeter rundt hodet. Han fikk rød lue siden det var jul.

Rød lue til romjulsbaby. Foto: privat

Hva synes du om artikkelen?