Jeg ble gravid med første i april 2008. Beregnet termin var 15 januar. Tok min graviditetstest 16. mai 2008, da jeg skulle på festligheter, men følte at noe ikke stemte. Vi ble begge veldig glade og jeg gledet meg over graviditeten. Jeg var veldig gravid, men følte meg veldig frisk da jeg begynte skole høsten 2008.
I uke 26 snudde min lykkeboble. Da jeg fikk påvist svangerskapsforgiftning, og ble bedt om og holde sofaen mest mulig. Jeg gjorde som de sa, men det hjalp ikke. I uke 28 begynte livmoren å åpne seg, og jeg ble sendt med ambulansefly til Bodø . Der lå jeg med rier i to hele uker. Men jeg var sta – han skulle ikke ut nå! Jeg holdt senga i sju uker, og la så klart på meg en god del kilo av det. Det slet veldig at jeg ikke kunne gjøre noe, bare ligge der og vente. Samboer var heldigvis ved min side hele tiden. Unge var vi også, jeg var bare 17 og kjæresten var 19. Da jeg var kommet til uke 33 fikk jeg lov å reise hjem til Mo i Rana igjen, med beskjed om å hvile mye og gå på tette kontroller.
Les også: Vet ikke om sengeleie virker
Adrian blir født
Men uke 35, natt til 15. desember gikk vannet. Og da ble det akutt keisersnitt, for lillegutt satt i seteleie. Alt skjedde ganske fort i grunn. Rakk ikke å få samlet meg. Husker jeg ble lagt på operasjonsbordet og at spinalbedøvelsen var veldig vond. Adrian ble tatt ut av magen min 15.12.2008 klokken 08:17. De viste ham kjapt til meg, og løp ganske fort ut med han da han hadde litt respirasjonsplager. Jeg ble liggende der alene og ble lagt i lett narkose fordi jeg var så stressa.
Les om keisersnitt
Jeg våknet da de var ferdige og ble flyttet inn til intensiven. Barnelegen kom og fortalte at de sendte Adrian videre til Bodø for at de hadde ikke barneavdeling i Mo, og vi måtte sendes hver for oss siden jeg var nyoperert og måtte ligge. Jeg fikk først noen minutter med Adrian som var en kjempestor gutt på 3380 gram og 48 cm. Han ble lagt tilbake i kuvøsen, og dro avgårde med flyet. Ikke lenge etter ble jeg sendt med eget fly til Bodø. Samboeren min skulle ta et annet fly så han fikk tatt med seg noen saker og ting. Alt skjedde så fort.
Må videre til Tromsø
Da vi hadde kommet halvveis til Bodø sykehus fra flyplassen med ambulansen, snur den plutselig. Vi måtte nemlig snu til flyplassen fordi Bodøs barneavdeling var stengt pga bakterier av noe slag. Flyet var allerede dratt, og vi måtte dra inn til Bodø sykehus likevel. Da jeg kom inn på sykehuset kjørte de Adrian ut av sykehuset. Kjente tårene presset på. Jeg plassert alene med noen som nettopp hadde født. Det var tøft. Der lå jeg alene og ikke viste noen ting om min prins annet enn at han ble sendt til Tromsø Universitetssykehus og jeg måtte vente til kvelden kom før jeg kunne reise til han. Jeg prøvde å spørre jordmødrene om hva som skjedde, men de var bare sure og lite hjelpsomme.
Da klokken ble rundt halv ti på kvelden fikk jeg beskjed om at det var på tide å dra til Tromsø med ambulansefly. Samboeren min Tomas måtte komme seg på egenhånd – det var ikke deres problem at de hadde lovet tidligere at han skulle få reise sammen med meg til Tromsø. Det var bare 20 minutter til Tomas sitt fly landet men likevel ville de ikke vente. Det kjentes ut som hele min verdens raste i biter, og jeg gråt noen skvetter.
Da jeg ankom Bodø flyplass var jeg helt knust. Piloten i ambulanseflyet kjørte flyet inn i garasjen og ventet de 15 minuttene til Tomas landet slik at han fikk bli med oss til Tromsø. Flyturen gikk greit. Hadde veldig vondt i såret, men ellers gikk det greit.
Får endelig møte Adrian igjen
Klokken 23:00, etter over 14 timer, fikk jeg endelig møte min sønn. Han var tilkoblet masse ledninger og så litt hjelpesløs ut, men det gikk veldig greit med ham. Han måtte bare ha antibiotika og mates med sonde. Etter tre dager fikk vi reise til Rana sykehus og etter åtte dager fikk vi endelig reise hjem som en familie. Adrian var frisk, men jeg hadde en god del smerter i såret.
 |
| Her er Adrian nyfødt på intensivavdelingen på Universitetssykehuset i Tromsø. Han ble født i uke 35+6. |
To måneder etter keisersnittet måtte jeg reopereres for brokk, så jeg grodde ikke ordentlig før etter fire måneder. Men det var verdt det – vi var en lykkelig familie!
