Det som skulle bli en fin fødsel uten smertestillende, kun badekar, ble til en skrekkhistorie. Men vi fikk heldigvis en velskapt liten prinsesse på 3590 gram og 51 centimeter.

Publisert: 17. februar 2014

Jeg hadde termin 23. januar 2013, men fikk min lille datter 16. januar – akkurat en uke etter 18-årsdagen min.

Jeg hadde siden uke 29 vært inn og ut av sykehuset for å stoppe fødselen. På ti uker var jeg innlagt seks ganger. Da jeg var 33 uker, hadde jeg to centimeter åpning. Jeg var på kontroll på sykehuset cirka annenhver uke, og på slutten en eller to ganger i uken. Det var ultralyd, og vanlig kontroll.

Les også:

Tabuer rundt fødselen

Babyens leie avgjørende for fødselen

Hva er stripping?

Blir strippet
Da jeg var på kontroll i uke 39, ba jeg om å bli satt i gang siden jeg var så sliten. 15. januar strippet jordmor meg cirka klokken 13. Da hadde jeg 3-4 centimer åpning, men fikk dra hjem. Jeg kjente jeg fikk noen tak, men det hadde jeg jo hatt i ti uker.

Jeg dro hjem for å slappe av, og prøve å sove litt. Jeg satt meg på bussen og pustet meg gjennom de takene jeg hadde. Da jeg kom hjem, hadde jeg ganske vondt, men klarte til slutt å sovne.

Riene dabber av
Jeg og mamma dro for å spise, og riene var regelmessige, men ikke så vonde. Etterpå dro jeg til bestevenninna mi og broren min, for å se film og kose meg. Riene dabbet av, men tok seg opp i 22-tiden. Jeg sa det gikk bra, og i ett-tiden på natten var jeg hjemme. Broren min sa at jeg bare skulle ringe når som helst hvis jeg måtte på sykehuset. Siden jeg var alene, var det en kjempetrygghet å ha storebroren min sin støtte.

Da jeg kom hjem til leiligheten, var det som om noen slo meg. Riene ble veldig vonde. Jeg prøvde å sove, men fikk det ikke til. Jeg prøvde å få tak i barnefar, men han la bare på når jeg ringte.

Drar til sykehuset
I firetiden på natten hadde jeg veldig tette rier, og ringte til føden, og deretter til broren min. Heldigvis bodde han bare fem minutter unna, så han var veldig snar. Han hjalp meg med fødebagen, og hjalp meg inn i bilen. Jeg klarte å le meg gjennom riene, og pratet godt med storebroren min.

Da vi kom til sykehuset, gikk jeg opp til fødeavdelingen, og traff de gode jordmødrene jeg hadde blitt så godt kjent med. Det føltes så godt å ha et slikt forhold til jordmødrene! I femtiden ble jeg lagt med CTG, og de sjekket åpningen. Det var da fire centimeeter åpning.

I sekstiden fikk jeg beskjed om å sove litt, men fikk det ikke til. Siden jeg hadde vært våken i over 24 timer, dabbet riene av. I titiden sovnet jeg.

Vil ha fortgang
Etter å ha sovet i 30 minutter, kom en jordmor inn og sa at jeg måtte opp og gå, for å få riene i gang, for nå skulle de ta vannet. Jeg ble supernervøs, men spratt opp og fikk riene i gang. I 12-tiden kom overlegen på gynekologisk avdeling for å ta vannet mitt. Etter dette husker jeg ikke hvor mange centimeter åpning jeg hadde. Men det tok ikke lang tid fra de tok vannet, til jeg var i ordentlig aktiv fødsel.

Jeg fikk endelig tak i barnefar, og han kom til sykehuset i 13-tiden. Smertene ble plutselig uutholdelige, og barnefar ba om smertelindring, selv om jeg ikke ville ha det. Ikke lang tid etterpå ble epiduralen satt. Jeg fikk liten effekt av den, annet enn at den venstre foten min ble lam. Jeg kjente kun det verste av riene, altså toppen, og trodde jeg skulle dø!

Les også:

Rumpa forteller om fremgang i fødselen

Hva påvirker riene?

Alt du trenger å vite om keisersnitt

En liten stjernekikker
Da jeg nådde sju centimerer åpning, kom jeg ikke lenger. Jenta mi stanget så fælt. De tok ultralyd, og det viste seg at hun var stjernekikker, og lå med en hånd ved siden av hodet.

Det ble plutselig fullt av folk på fødestuen, for de skulle utføre et akutt keisersnitt. Klokken nærmet seg 16. Jeg ringte mamma og hylgråt. Jeg var så redd! Mamma som har hatt to keisersnitt selv, kom til sykehuset for å rie meg ned.

Ting skjer fort
Ved mors bryst. Foto: privatAlt skjedde så fort, og babyen i magen begynte å bli stresset. Jeg var utslitt. Det neste jeg husker, er at jeg er på kirurgisk avdeling og fikk satt enda en ny veneflon. De hadde jeg så vondt at jeg kløp i den nærmeste personen, som da var anestesilegen. Jeg ble lagt over på operasjonsbordet, og fikk beskjed om å sitte med kroket rygg. Spinalbedøvelsen ble satt, og riene forsvant. Da alt var ordnet, fikk barnefar komme inn og sitte sammen med meg.

Klokken 17:20 kom prinsessa mi til verden, uten en lyd. Hun forsvant like fort, og jeg fikk ikke sett henne. Barnefar ble spurt om han ville se henne, og skyndet seg ut. Hun hadde svelget mye fostervann, var kald og hadde for lite oksygen. Jeg fikk ikke se henne på nesten fire timer etter fødselen.

Det som skulle bli en fin fødsel, ble en skrekkhistorie.

Hva synes du om artikkelen?