Ting gikk ikke helt som de skulle under fødselen, og til slutt ble det keisersnitt. – Jeg kan den dag i dag ikke huske hvordan Helene så ut rett etter fødselen.

Sist oppdatert: 3. April 2014

Jeg hadde termin 2. juli, men når den datoen kom og gikk uten at noe skjedde, kunne jeg virkelig ikke se for meg at svangerskapet noen gang kom til å ta slutt. Det er noe rart med det – man forbereder deg hele svangerskapet på at man sikkert ikke får babyen på termindatoen, at man sikkert går litt over. Men når det kommer til stykket, så er den dagen hellig altså! Kommer det ikke noen baby før eller på termindatoen, går man rett i kjelleren.

Det var kokende temperatur ute, og dermed også inne. Svetten silte og kroppen var full av vann. Beina mine var på størrelse med elefantbein, og jeg fikk kun på meg crocs. Jeg nektet å gå noen steder, og ventet i bilen mens Jørgen handlet. Jeg har aldri følt meg så usexy som jeg gjorde dagene etter termin.

De første tegnene på fødsel
Lørdag 6. juli begynte jeg å merke at noe var i gang. Det var ikke vondt, men ubehagelig. Jeg hadde en del kynnere, og fikk flere for hver dag som gikk, men det skjedde liksom ikke noe mer enn det. Det var verst på nettene, så jeg fikk ikke sove så mye. Om dagen var det så innmari varmt at jeg i hvert fall ikke fikk sove da. Mandag dro vi til sykehuset, og fikk beskjed om at dersom ingenting hadde skjedd innen fredag, skulle jeg settes i gang da – 10 dager over termin.

For hver time som gikk, ble jeg mer og mer oppgitt og lei meg. Tårene kom for den minste lille ting. Tirsdag dro vi igjen til sykehuset, da på overtidskontroll. Jeg fikk akupunktur, og tårene trillet. Ikke fordi det var vondt, men fordi jeg syntes så voldsomt synd på meg selv. Det må vel være lov? Det var så frustrerende at lille Helene ikke ville komme ut og treffe oss.

Les også disse fødselshistoriene:

“Man glemmer alle smertene like etter fødselen”

Det skumleste jeg har vært med på

Jeg ville ikke klart å føde uansett

Ønsker sovemedisin
På onsdag tok sammentrekningene seg opp, og ble verre og verre utover dagen. Jeg fikk beskjed på sykehuset at jeg kunne komme dit på kvelden for å få litt sovemedisin, og en god natts søvn i tryggere omgivelser. Det så jeg frem til – søvn var virkelig etterlengtet. Vi kom til sykehuset i 22-tiden på kvelden, og ble sittende en stund på venterommet. Jeg syntes sammentrekningene var ganske kratige, og klarte ikke å sitte helt i ro.

Før jeg kunne få sovemedisin, ville jordmoren sjekke åpning og ta en CTG-registrering, i tilfelle det var fødsel på gang. Og jammen var det ikke det! Med fire centimeter åpning, bar det rett inn på en fødestue og opp i senga. Helene fikk satt en elektrode på hodet, og hjertet mitt dunka kraftig da jordmoren kunne fortelle at hun hadde masse hår på hodet sitt. Helene hadde ganske høy puls, så hun ville ta vannet i tilfelle hun hadde bæsjet i fostervannet. Det hadde hun heldigvis ikke.

Fremskritt – en stund
Jeg fikk fentanyl som smertelindring, og ble vist hvordan jeg skulle bruke lystgassmaska. Jeg syntes ikke jeg fikk så mye effekt av lystgassen, men tenkte ikke så mye over det. Etter to timer ble åpningen sjekket igjen, og den var sju centimeter! Jeg syntes tiden gikk fort, og så for meg at dette kom til å bli en sånn drømmefødsel jeg hadde lest om. Selv om det var vondt, tenkte jeg at det var en fin opplevelse likevel.

Timene gikk, og plutselig var klokken fem på morgenen. Det var fremdeles bare sju centimeter åpning. Anestesilegen kom inn for å sette epidural. Etter tre døgn uten søvn, og med smerter uten like, måtte jeg ha litt pause.

Les flere fødselshistorier:

Fødselen vil jeg helst bare glemme

Igangsetting endte med hastekeisersnitt

Keisersnitt 14 dager på overtid

Virker ikke smertelindringen likevel?
Mens epiduralen ble satt, la Jørgen merke til at den ene jordmoren som kom inn for å hjelpe mens bedøvelsen ble satt, pekte bort på lystgasslangen. Hun gikk bort og koblet om slangene, og hvisket noe til den andre jordmoren. Ingen sa noe til meg. Da anestestilegen var ferdig, satt jordmoren drypp for å gjøre riene mer effektive, slik at åpningen skulle bli større. Jeg sovnet, og sov i en halvtime.

Da jeg våknet var smertene enda verre. Epiduralen sluttet å virke, og jordmoren fortalte meg at det hadde skjedd en feil med lystgassen. I seks timer hadde jeg sugd luft! To timer senere kontaktet jordmoren legen. Jeg hadde gått fra åtte centimeter åpning, tilbake til seks centimeter.

Det blir keisersnitt
Det tok lang tid før legene kom, og jeg husker jeg ble skikkelig forbanna. Jeg ropte til Jørgen at han måtte se til å pelle seg ut og rive legene med seg inn etter nakkehårene. Men endelig kom de, og det ble snakk om keisersnitt. Jeg tryglet om å få slipppe mer smerter, og hadde null energi igjen. Jeg var stuptrøtt, men kunne ikke sove. Jeg kunne ikke fatte hvordan jeg skulle klare å presse når pressriene en gang skulle komme.

Det ble avgjort at det måtte bli hastekeisersnitt. Jordmoren stoppet riene, og endelig kunne jeg puste litt lettere igjen. Jørgen var utslitt og nesten litt i sjokk. Han ble sendt ut på gangen for å ringe min mamma, og hans egen mamma, for å fortelle hva som skulle skje.

Venter på babygråt
Jeg ble trillet opp til operasjonsstua sammen med Jørgen. Her måtte han forlate meg for å på seg operasjonsstuevennlige klær. I mellomtiden ble jeg stukket i, løftet på, flyttet på, og stukket i enda mer, vasket og preppet for operasjon. Det skjedde så mye på én gang at jeg bare lå der, helt forvirra.Selv om de var utrolig flinke til å fortelle absolutt alt de gjorde, og hvorfor de gjorde det, skjønte jeg ikke så mye.

Spinalbedøvelsen gjorde at jeg ble lam fra brystkassen og ut til tåspissene, men ga meg også en helt sinnsyk skjelving. Jeg hakket tenner gjennom hele operasjonen. Både Jørgen og jeg var stille, og sa nesten ingenting til hverandre. Vi bare ventet på å få høre den første lyden fra Helene.

Helene kommer til verden
Etter noen minutter kom lyden. Klokken var 10:24 torsdag 11. juli. Gråten hennes er det nydeligste jeg har hørt noen gang. Tårene trillet. De holdt henne opp slik at jeg fikk se, og Jørgen ble med ut for å måle, veie og klippe navlestrengen.

Først da de begynte å sy meg sammen, kom Jørgen inn med Helene i armene sine. De satt ved siden av meg, slik at jeg kunne se og ta litt på henne. Mens jeg ble sydd, hadde Jørgen og Helene den første tiden sammen. Hun lå på brystkassen hans, mens han sang for henne.

Jeg ble trillet ut på observasjonsposten og lå og ventet på å treffe Jørgen og Helene. Jeg kan den dag i dag ikke huske hvordan hun så ut rett etter fødselen. Jeg husker bare ut fra bildene. Jeg var så trøtt og sliten, at jeg sovnet midt i samtaler, og greide ikke å følge med på noe som helst.

Jeg var veldig glad for å være ferdig, og veldig klar for å begynne på vårt nye liv.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelGavetips til dåp/navnefest
Neste artikkelSjekkliste når babyen din gråter
DEL