Da vi kom ned på operasjonsstuen stod en dame og vasket hendene. Da sa legen til henne at de ikke hadde tid til å vaske verken seg selv eller meg. Da ble jeg livredd, og skjønte at dette virkelig kunne stå om liv. Det siste jeg tenkte før jeg ble lagt i narkose var at jeg har to barn til som trenger meg. Vær så snill og redd oss begge...

Publisert: 24. september 2013

I uke 40+5 var jeg hod jordmor. Jeg hadde høyt blodtrykk, og ble derfor sendt til føden for en ekstra sjekk. Jeg hadde fortsatt litt høyt blodtrykk, spor av protein i urinen, og 3 på ødem. De tok en blodprøve for å sjekke om det var svangerskapsforgiftning. Jeg fikk beskjed om at prøven var ok, men at de ville ha meg inn igjen to dager senere for en ny sjekk.

To dager senere møtte jeg på føden til ny kontroll. Blodtrykket hadde steget enda litt, og var 140/100. Det var fortsatt spor av protein i urinen, og jeg hadde mye vann i kroppen. En ultralydundersøkelse konstaterte at det begynte å bli lite fostervann. Jeg fikk beskjed om å møte opp neste morgen klokken ni for igangsetting.

En liten hindring underveis
Jeg var 41+1 og endelig var dagen kommet til at vi skulle få møte den lille i magen. Vi stod opp sammen, og skulle levere jentene før vi dro til føden. Men like før vi skulle dra, kastet størstejenta opp. Hun hadde fått magesyken. Fikk heldigvis ordnet det slik at svigermor kunne passe henne hele dagen, så da måtte vi levere henne dit på veien.

Vi kom oss omsider til føden, noen minutter forsinket. Jeg fikk komme rett inn på en fødestue, og legen kom for å sjekk meg. Jeg hadde to centimeter åpning, og var fin og moden. Legen hadde egentlig tenkt å sette inn et ballongkateter, men det slapp jeg heldigvis. De tok vannet med én gang. Men siden det var så lite fostervann igjen, så kom det ikke noe vann.

Les også:

Hva er fostervann?

Alt du trenger å vite om vannavgang

Slik er den igangsatte fødselen

Blir ikke skikkelige rier
Jeg prøvde å være aktiv, og gikk rundt inne på fødestuen. Riene kom med cirka tre minutters mellomrom, men de var ikke vonde. Om jeg satte meg ned, roet det seg veldig med én gang.

Klokken 13 ble jeg satt på drypp, men merket egentlig ingen forskjell på riene. De begynte å bli litt sterkere, men var fortsatt ikke veldig vonde. De skrudde opp dryppet cirka hver halvtime. Fra 14 til 15 gikk jeg med konstante rier. Det var litt vondt, men ikke veldig.

Tar vannet flere ganger
Klokken 15 tok de vannet på nytt da de kjente en hinne foran babyen. Det var vanskelig å si om fostervannet var rent for det var blandet med mye blod, men legen mente at det ikke var missfarget. De skrudde litt ned på dryppet, slik at riene ikke skulle være konstante.

I 17-tiden mente jordmor at det fortsatt var en hinne over hodet til babyen, så hun røsket den ut med fingrene. Det var skikkelig vondt. Jeg hadde fortsatt ikke mer enn to centimeter åpning. Da tok riene seg skikkelig opp, og var vonde.

Hadde på CTG-registrering ganske ofte, og fosterlyden til babyen falt flere ganger. Men siden den tok seg fint opp igjen, mente jordmor at det ikke var noe fare.

Plutselig dramatikk
Klokken 18:12 begynte alt å gå galt. Hjertelyden til babyen falt ned til 88 slag i minuttet, og ville ikke stige igjen. CTG-maskinen begynte å ule. Jordmor ringte på en jordmor til, og de ville sette en elektrode på hodet til babyen for å følge bedre med. Da ble jeg plutselig kjempekvalm, og snudde meg over på siden. Men da trodde jeg at jeg holdt på å besvime. Plutselig fikk jeg noen vanvittige smerter midt på ryggen. Det er de verste smertene jeg noen gang har opplevd. Fikk også smerter helt øverst i nakken, og plutselig fikk jeg ikke puste.

Det var helt grusomt. Jeg ristet og hadde intense smerter. Og hele tiden hørte jeg i bakgrunnen at de ikke fikk opp hjertelyden til babyen. Da jordmor endelig fant ut hvor jeg hadde vondt, og tok på stedet, rykket jeg til i smerter og hylte. Hun ropte ut at jeg hadde vondt rett over lungene. Alamknappen ble trykket på, og legen kom. Han undersøkte meg for å se om de kunne ta ungen med tang, men det var fortsatt bare to centimeter åpning.

Da gikk alt plutselig veldig fort. De sprang ut med sengen og inn i heisen som stod og ventet.

Tok bare 12 minutter
I 20:30-tiden våknet jeg av at mannen min kom trillende med den lille nydelige jenta vår. Det var en fantastisk måte å våkne på. De slapp jeg å lure på om hun levde. Det hadde bare gått 12 minutter fra de trykte på alarmknappen til jenta var ute. Hun hadde vært veldig slapp, og fikk apgar score på fire etter ett minutt. Men etter de hadde sugd nesen og lungene for missfarget fostervann og massert henne, kom hun seg raskt. De hadde prøvd å gi henne oksygen, men da hadde hun protestert. Etter fem minutter hadde hun en apgar score på åtte, og etter ti minutter var den ni. Mannen min hadde fått sitte med henne hele tiden etterpå.

Jenta må flys i helikopter til barneavdeling
De hadde tatt en blodprøve fra navlestrengen, og prøvene var ikke helt fine. Dermed måtte jenta vår sendes i helikopter til nærmeste sykehus med barneavdeling, for det var ikke barneavdeling der jeg fødte. Jeg fikk se og holde henne i fem minutter først.

Det var helt grusomt å se helikopteret dra med babyen min uten at jeg fikk være med. Mannen min skulle egentlig få følge med, men det var ikke plass til ham i helikopteret. Så da dro hun helt alene. Det var tungt for mammahjertet.

Les også:

Nikolai var 44 prosent mindre enn snittet

Fighteren Ella

Camilla ble fembarnsmor på 3 1/2 år

Fant ikke årsaken til pustevanskene
Jeg slet med å puste hele natten, og fikk ikke reise til sykehuset hvor jenta mi var før de fant ut om det var trygt for meg å reise. Dagen etter fødselen tok de masse blodprøver, og tok CT av lungene. Men de fant aldri ut hva som hadde skjedd under fødselen, eller hvorfor jeg slet med å puste i flere dager etter fødselen. Men endelig, klokken 16:45, fikk jeg beskjed om at de hadde bestilt ambulanse til meg. Jeg skulle få treffe jenta mi igjen.

Får endelig tid sammen med jenta
Da jeg kom til sykehuset, ble jeg trillet i rullestol til neonatalavdelingen. Der fikk jeg endelig se den nydelige lille jenta mi igjen. Det var ett døgn siden jeg hadde fått de fem minuttene med henne. Hun hadde sonde, og masse ledninger festet til foten. Det var trist å se henne sånn, men så uendelig godt å få ha henne hos meg. Hun hadde trengt litt pustehjelp den første natten, men kom seg heldigvis fint.

De neste dagene var jeg fram og tilbake fra barsel til neo flere ganger daglig. Det var rart å ligge på barsel uten jenta mi, og trist å gå fra henne på neo.

Tid for å reise hjem
Den tredje dagen fikk hun endelig komme opp til meg på barsel. Vi sov der en natt, men da ville jeg bare hjem. Jeg hadde ikke fått sett storesøstrene siden jeg dro for å bli satt i gang. Magesyken hadde herjet med dem, så de hadde ikke kunnet komme på besøk.

Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så lykkelig som da storesøstrene fikk treffe lillesøster for første gang. Vi var endelig en komplett familie igjen. Og alle var friske!

Tiden rundt fødselen var en utrolig tøff opplevelse. Jeg har grått mange tårer i ettertid. Men nå er jeg bare utrolig lykkelig for at alt gikk bra. Lillesøster er nå 2 1/2 år gammel, og frisk og rask. Hun er høyt og lavt. Å, som jeg elsker de tre fantastiske jentene mine!

Lillesøster er blitt stor! Foto: privat

Hva synes du om artikkelen?