Bare 5-10 får så alvorlig svangerskapsforgiftning hvert år i Norge. Og jeg har altså klart det med begge ungene.

Sist oppdatert: 9. september 2013

I januar 2008 ble jeg mamma for første gang. Til ei nydelig jente. Det var en tøff fødsel som endte i katastrofesnitt fordi jeg fikk eklamptiske kramer og det sto om livet. Det skjer så sjelden at det nesten ikke forekommer i Norge i dag. Dette satt støkken i både meg og min mann, så vi hadde bestemt oss for at det ble med dette barnet. Men i januar 2012, fire år senere, lyste testen positiv mot meg. Hvordan skulle det bli denne gangen? Frykten satt i oss begge fra sist, selv om jeg ikke hukser så mye av den lange stunden på intensivavdelingen.

Les også:

Svangerskapsforgiftning

Hvilke faresignaler skal jeg se etter?

Alt du trenger å vite om keisersnitt

Vil ikke skje igjen
Nå var jeg altså gravid igjen. Jeg hadde samtaler med jordmoren på sykehuset. Hun husket oss fra sist (hun hadde ikke opplevd eklampsi verken før eller siden), og jeg ble nærmest lovet at det ikke kunne skje igjen. Jeg ble lovet god oppfølging of planlagt keisersnitt.

Etter uke 30 gikk jeg til fastlegen og jordmor ukentlig, og følte meg trygg. Enda hang minnene fra forrige fødsel i, og vi grudde oss til det forestående. Planlagt keisersnitt ble innvilget, og skulle skje 1. oktober 2012 klokken 08:00.

Jeg var plaget meg ekstrem bekkenløsning tidlig, og ble raskt sykemeldt. Det gjorde svangerskapet veldig langt.

Begynner å merke symptomene
Den siste uken før det planlagte keisersnittet, kjente jeg at noe ikke var som det skulle. Jeg kjente igjen symptomene fra sist; stigende blodtrykk, hodepine og masse vann i kroppen.

Fra onsdag til torsdag den uken var jeg innlagt på sykehuset på grunn av det som nå var svangerskapsforgiftning. Igjen. På grunn av plassmangel, og fordi legene mente jeg var stabil, ble jeg sendt hjem. Jeg orket ikke noe, og lå som en klut på sofaen.

Les også disse fødselshistoriene:

Viljar satt fast - måtte hjelpes ut

Dramatisk da fosterlyden ble borte!

Theodor måtte ut – og det kjapt!

Plutselig blir det alvorlig
På lørdagen skulle jenta vår være med besteforeldrene på teater, og jeg og mannen skulle gjøre de siste forberedelsene til babyen som skulle komme på mandag. Vi skulle slappe av, se film, pakke det siste og sove.

Vi dro på butikken for å handle. Midt i handleturen var det noe som hørtes som popkorn i hodet mitt. Pang! Jeg klarte ikke å gå, bare sjanglet rundt. Nå visste jeg at det begynte å bli farlig. Mannen fikk "kastet" meg inn i bilen, og kjørte rett til sykehuset.

Alle prøvene var krystallklare; alvorlig svangerskapsforgiftning med organsvikt. Igjen! Da skjedde ting veldig fort. En lege kom og fortalte at nå hastet det for meg, og det ble satt kateter og kanyler før det bar rett på operasjonsbordet.

Blodtrykket mitt var ekstremt høyt. Jeg husker at anestesilegen sa at jeg ikke hadde klart å leve lenge med så høyt trykk. Da var det 213/165.

Det går bra med Ida
Babyen min lå i tverrleie og hadde bæsjet i fostervannet. Hun var veldig stressa av alt det som skjedde i kroppen min. Men det gikk veldig bra. Hun scoret 10 på apgar med én gang!

Jeg ble sydd sammen og nok en gang kjørt til intensivavdelingen. Jeg fikk ikke se babyen før litt utpå natten. Da jeg fikk se jenta mi ble jeg forelsket umiddelbart. Tenk at det tross alt gikk fint denne gangen også!

Frister ikke skjebnen igjen
Jordmødrene husket oss fra sist, og var veldig sjokkerte over at det samme hadde skjedd denne gangen. Og legene sa: "Vi skal ikke fortelle hvordan du skal leve livet ditt, men vi vil fraråde på det sterkeste at du får flere barn. Det er helt garantert at dette vil skje en eventuell tredje gang også."

29. september er det ett år siden min lille Idas liv begynte med brask og bram. Storesøster blir 6 år til vinteren. Og vi skal ikke ha flere barn. Jeg har utfordret skjebnen nok.

Jeg sliter fortsatt med ettervirkningene, men med god hjelp fra psykolog og familie, håper jeg at jeg kommer over kneika. Snart.

Hva synes du om artikkelen?