Alle snakker om hvor fantastisk det er, og at det er noe de aldri kommer til å glemme. Om jeg fikk velge, ville jeg helst bare glemme alt sammen.

Sist oppdatert: 11. februar 2014

Jeg skulle på butikken, men idet jeg tok i døra for å gå ut, kjente jeg magen min krampe seg sammen. Jeg hadde hatt noen runder med maserier, men dette kjentes helt annerledes. Jeg gikk tilbake til stua og så på mannen min. Jeg sa at nå var det helt sikkert i gang. Det var kort tid mellom takene, og da jeg så på klokken, registrerte jeg at det ikke var mer enn fem minutter me,lom dem.

Jeg ringte til fødeavdelingen, og fikk beskjed om at det sikkert var lurt å komme opp snart. Klokken var seks på kvelden da jeg ringte. Siden vi ikke bor mer enn noen minutter fra sykehuset, sa de at jeg ikke trengte å skynde meg. Jeg kunne komme når vannet gikk, eller når jeg ikke orket smertene mer.

Sliten allerede
Vi ventet tappert i noen timer, men da klokken tikket mot elleve og jeg fortsatt ikke klarte å sove, vekket jeg mannen min. Vi pakket med oss fødebagen, som hadde stått klar altfor lenge, og dro på føden. Allerede nå var jeg sliten. Det gikk jo mot leggetid for meg, men jeg var i full sving med rier, og det så ikke ut som om det var noe hvile i nær fremtid. Det var bare tre minutter mellom riene.

Jeg var sikker på at nå måtte jeg være godt på vei. Mannen min støttet meg inn døra, mens vi gikk for å finne jordmor. En litt liten dame kom og viste oss inn på en fødestue. Der kunne jeg legge fra meg tingene mine. Hun så at riene var godt i gang, og at jeg hadde vondt. Nå hadde det gått fem timer. Det er lenge det, synes jeg. Etter hva jeg har lest og hørt, varer en normal fødsel i mellom seks og tolv timer, så jeg trodde ikke det kunne være langt unna.

Les også disse fødselshistoriene:

Mammas liv var i fare – Odin måtte ut fort!

Glad fødselen gikk så fort

Dramatisk da fosterlyden ble borte

Nedtur
Så ble jeg undersøkt. To centimeter åpning! Etter fem timer med utenkelige smerter. Øynene mine fylte seg med tårer, og jeg klemte hardt om hånden til mannen min. Hodet hans sank oppgitt ned.  Den snille, milde jordmoren, som jeg ikke husker navnet på, sa at det fort kunne bli mye mer. Det så ut som jeg var godt i gang, og da kunne det skyte fart veldig plutselig.

Jeg fikk tilbud om å bade, for det varme vannet skulle være lindrende, sa hun. Jeg badet, men det hjalp ikke. Den kalde luften fra ventilasjonsanlegget gjorde det hele bare enda verre. Med bare tre minutter mellom riene ble det heller ikke noe særlig tid til å slappe av, og hente seg inn igjen.

Jeg gråt og gråt
Den hjelpsomme jordmoren, som etter hvert begynte å synes veldig synd på meg, foreslo at jeg kunne få klystér. Det kunne av og til hjelpe. Det var helt forferdelig. Riene var kraftige, og ble nå forsterket av overveldende kramper mens jeg satt på do. Jeg nærmest krøp inn igjen i senga og gråt. Mannen min satt hjelpeløs ved siden av meg, og kunne ikke annet enn å holde meg i hånden.

Jeg fikk et belte rundt magen som skulle måle styrken på riene. Jeg husker ikke hva som stod på den, men jordmoren sa at det var noen kraftige rier jeg hadde. Jeg fikk lystgass, og pustet djupt og panisk inn i plastmasken da jeg kjente riene kom, og hylte det jeg hadde på utpust. Det er en av de tingene jeg husker best – skjelvingen i stemmen min da jeg skrek. Smertene var slik at jeg svimte av i slutten av riene.

Går sakte framover
Nattetimene tikket avgårde og ingenting forandret seg. Klokken ble fem, og mannen min fikk jamrende instrukser om å ringe min mor. Hun stod i fødestuua bare en liten halvtime senere. Jeg var så utkjørt. Det eneste jeg husker veldig godt, er hvor sakte klokken gikk.

Vaktskifte kom, og jordmoren min gikk. Det kom en ny en, og hun ringte etter epidural. Jeg ville egentlig føde uten, men orket ikke mer. Nå hadde det gått tretten timer.

Det kom inn en svensk mann. Han hadde vært på vakt om natten, og skulle til å gå av vakt. Han var anestesilege og brukte tre forsøk før epiduralen til slutt kom på plass. Om det var vondt eller ikke husker jeg ikke.

Liten fremgang
Mannen min og jeg fikk omtrent tre kvarter hvile før det begynte å gå folk inn og ut av rommet. Jordmødre, jordmorstudenter, hjelpepleiere – så mange ansikter og så mange som skulle undersøke. De stod bare noen meter fra meg og snakket om hva de syntes om fremgangen – som om jeg ikke hørte hva dem sa. Jeg hørte hvert eneste ord! Fortsatt ingen fremgang. Klokken var elleve på formiddagen, og jeg hadde vært der i tolv timer. Tolv timer siden jeg fikk beskjed om at fødselen var godt i gang.

Konklusjonen var at jordmoren som bestemte, syntes riene hadde blitt litt svake etter epiduralen. Så etter bare tre timer etter at jeg hadde fått den, fikk jeg drypp for å forsterke riene. Jeg jamret at jeg ikke ville, men fikk ikke noe svar. Jeg gråt, og mannen min gråt. Moren min var fattet og prøvde forgjeves å komme med oppmuntrende ord. 

Føler at noe er galt
Riene begynte på igjen, og epiduralen sluttet å hjelpe. Jeg husker jeg snudde ansiktet mitt mot mannen min og gråt at noe var galt. Det kjentes galt. Klokken ble ett, og riene var så kraftige at jeg svimte av annenhver gang. Moren min grep inn og ga beskjed om at de måtte slutte med dryppet. De hørte heldigvis på henne.

De undersøkte meg igjen. Fremgang! Fra to til fire centimeter! Hva? På fjorten timer hadde jeg fått fire centimeter åpning. Jeg så på mannen min og pep at jeg ikke orket mer. Moren min sa oppmuntrende at alle kom til det punktet i fødselen da de sa det. Men det hjalp ikke. Jeg gråt og gråt, og ville bare gi meg.

Les flere fødselshistorier:

Ble tatt med tang – under keisersnittet!

Viljar satt fast – måtte hjelpes ut

Dette kunne gått veldig galt

Virvelvind av en jordmor
Klokken tikket mot et nytt vaktskifte, og inn stormet en ung dame. Det var den nye jordmoren. Hun gikk bort til sengen min, lente seg bestemt over meg og tok tak i skuldrene mine. Jeg hadde ingenting mer å gi. Jeg ville helst bare dø. Hun så meg inn i øynene og sa: "Dette her skal vi klare!"

Hun gikk bestemt bort til monitoren, kjeftet fælt på jordmoren som hadde latt meg ligge slik så lenge, og sendte etter lege. Noen minutter senere fikk hun beskjed om at legen var opptatt, og da sendte hun dem ut, og ringte til legen selv. Noen minutter senere kom legen inn. Han undersøkte meg ikke engang, bare snudde i døren og sa at de skulle gjøre klar operasjonsstuen.

Får panikk
De trillet meg inn på opasjonsstuen. Mannen min måtte skifte klær og jeg var alene. Den samme anestesilegen som hadde satt epiduralen kom inn og så forsrekket på meg. "Er du her ennå?" sa han. Han satt spinalbedøvelsen og armene og midjen min ble bundet fast. Jeg var så redd. Jeg så fortvilet etter mannen min som for første gang i løpet av dette helvetet ikke var hos meg. Bedøvelsen gikk for langt opp i kroppen min, og jeg mistet kontrollen over pustemuskulaturen. Jeg fikk panikk og trodde jeg skulle svime av. Da hørte jeg stemmen til mannen min. Da bare gråt jeg, og ventet på å få høre barnegråt.

Jeg kjente at de rikset og røsket i meg. Jeg fikk bare så vidt se den nyfødte datteren min, men jeg var faktisk for sliten til noe mer, så det var greit. Så ble jeg sydd og skulle til oppvåkningen. Moren min ventet på meg nede på intensivavdelingen.

Sjokkreaksjon i etterkant
Jeg skulle ligge på intensivavdelingen før jeg kom opp på fødeavdelingen. Jeg hadde ikke tid til å slappe av. Kroppen min hadde en sjokkreaksjon og reagerte med å sette igang å skjevle. Jeg skalv så mye at det var vondt i hele kroppen. Det var vondt i kjeven, i hendene og det kjentes som beina mine skalv selv om de var følelsesløse. Klokken var nå fem på ettermiddagen – 23 timer etter at riene begynte.

Jeg fikk ikke sove noe før dagen etterpå. Mannen min to seg fri fra jobb slik at jeg kunne hvile. Det var tøft med to og et halvt døgn med bare noen få timer til sammen med søvn.

Den beste opplevelsen
En hjelpepleier kom inn etter at jeg hadde sovet i noen timer, og tvang meg inn i dusjen. Jeg gråt og sa at jeg ikke ville, men hun var umulig å diskutere med. Hun støttet meg ut av sengen og inn i dusjen. Hun dusjet, tørket meg og la meg tilbake i sengen. Først da følte jeg at livsviljen vendte tilbake. Den dusjen var det beste med hele greiene.

Lykkelig firkløver til tross for kronglete start på familietilværelsen. Foto: privatNy fødsel 20 måneder senere
Jeg vet ikke hvordan jeg klarte det, men jeg ble gravid igjen elleve måter etterpå. 20 måneder etter den første fødselen, fødte jeg igjen. Det gikk likedan, men varte heldigvis bare i 8 1/2 time før jeg tryglet om å slippe å ligge slik en gang til.

Nå har min mann og jeg bestemt at vi ikke orker å gå gjennom det flere ganger, selv om vi kunne tenke oss flere barn. Det var så tungt at vi ikke orker. Det er ingenting, og ingen som kan forberede deg på at en fødsel kan medføre så mye traumer og smerter.

Sliter med følelsene fortsatt
Min førstefødte er nå tre år gammel, og jeg har fortsatt problemer med å få inn på fødeavdelingen på sykehuset. For noen uker siden var jeg innom føden og så en dame som krøket seg sammen i smerte på vei inn på fødestuen. Jeg ble grepet av panikk og fikk ikke puste. Tårene spratt og jeg måtte rett og slett gå ut igjen.

Det tok mange år før jeg husket hvor på sykehuset jeg hadde lagt til oppvåkning, og jeg husker ikke annet enn navnet på jordmoren som tok imot barna mine på operasjonsstuen.

Keisersnitt er ingen enkel måte å føde på
Jeg hører mange damer si at jeg er heldig som fødte med keisersnitt. Det se selvsagt de som har født vaginalt eller som ikke har barn. Men keisersnitt er ikke enkelt. Jeg slet med store smerter i mange måneder, og måtte ha hjelp til å klare de minste tingene i halvannen måned etterpå. Mannen min orker ikke tanken på å måtte se meg ha det slik en gang til, selv om det nå ikke er aktuelt med en vanlig fødsel uansett. Etter to keisersnitt får man nemlig ikke føde vaginalt.

Når jeg hører rosenrøde fødselshistorier, som det jo også er mange av, kjenner jeg det grønne sjalusi-monsteret i meg. De er så heldige som har en fin begynnelse på en ellers veldig utfordrende barseltid.

Jeg synes det er viktig at folk vet at det også kan være tøft å føde. Slik at de kanskje er litt mer forberedt om noe skulle skje, enn det jeg var. Det vonde med fødselen er ikke alltid glemt så snart man får barnet i armene. Fødselen er ikke alltid noe fint man ser tilbake på og husker bare det vakre fra. Det jeg husker er fortvilelse og desperasjon.

Selv om det er verdt det, og jeg hadde gjort det om igjen for de vakre, snille barna våre. Så er det noe både min mann og jeg kommer til å bære med oss resten av livet.

Ikke sykehuset eller jordmødrene sin feil
Det er viktig for meg å si at det ikke på noen måte var sykehuset eller jordmødrene sin feil at det ble slik det ble. De var gode og snille med meg hele tiden – veldig flinke folk! Men av og til er det bare slik at det blir sånn uansett hvor godt støtteapparat og kompetanse man har rundt seg.

Hva synes du om artikkelen?