Fødselslegen prøvde sugekopp tre ganger uten resultat. Jeg ble nok en gang klippet, og legen gjorde to nye forsøk uten at barnet rørte på seg. Rommet fyltes opp med leger. Overfødselslegen gjorde et siste forsøk med sugekopp uten å lykkes.

Sist oppdatert: 9. april 2014

Jeg våknet klokken 03:30 etter urolig søvn. Skjer det noe, tenker jeg. Det kommer svake murringer hvert tiende minutt. Jeg ble liggende og nyte denne nye skremmende følelsen av at vi snart skulle få møte et lite nøste som hadde bodd i magen min i ni måneder.

Murringen ble mer og mer intens, og jeg vekket kjæresten og sa at han måtte stå opp og dusje, for vi skulle snart dra til sykehuset. Selvfølgelig skulle ikke han sove – vi skulle jo snart oppleve det største i livet!

Visste babyen var stor
Vi tok oss god tid med frokosten, dusjing og andre forberedelser til et langt opphold på sykehuset. Jeg tenkte på alt jeg gledet meg til å spise som jeg ikke fikk spise under graviditeten fordi jeg fikk påvist svangerskapsdiabetes. Da måtte jeg legge fra meg min beste venn, sjokolade.

På grunn av diabetesen visste vi at babyen ville være stor. Det er ikke så vanskelig å skjønne når man ser ut som man har svelget en badeball. Jordmor og lege var litt bekymret for størrelsen på barnet, men det ble bestemt at jeg skulle holde ut til noe skjedde av seg selv.

Les også:

Twitret hele fødselen på direkten

Da jeg reiste meg opp, var plutselig hodet ute

Kaisa veide 5135 gram – satt fast under fødselen

Øvelseskjørte til føden
Takene ble vonde, og kjæresten min øvelseskjørte med en "L" opp til sykehuset. Det var bare en svipptur unna. Der fikk vi beskjed om å dra hjem igjen og slappe av, og komme tilbake når det ble verre eller vi følte oss usikre. Gud, så vondt det skulle være å sitte i en bil! Vi kjørte hjem, gikk inn døren, og snudde. Jeg skjønte jeg ville slappe bedre av på sykehuset.

Tiden stod stille, men samtidig raste den av gårde. Jeg kunne ikke gjøre rede for om det var natt eller dag, smertene virket uutholdelige, og lystgass gjorde meg bare kvalm. Jeg fikk medikamenter som sløvet meg, og fikk heldigvis sove litt mellom slagene. Hele dagen gikk, hele natten gikk, og endelig ble det morgen.

Krever epidural
Klokken fem om morgenen ba jeg om å få epidural, og ble kjempesint fordi legen ikke kunne komme før klokken åtte. Jeg truet jordmor med å sette meg i bilen og kjøre til nabokommunen om det ikke ble fart i prosessen. Jeg hadde ikke spist siden frokost dagen før, fikk ikke til å tisse, og var helt utslitt.

Klokken sju hadde jeg åtte centimeter åpning og jordmor tok vannet. Smertene ble så ille som jeg aldri hadde trodd gikk an. Jeg ble liggende i en tåke til legen omsider kom. Nesten en time senere begynte den gudommelige epiduralen å virke.

Begynner å nærme seg?
Klokken halv ti hadde jeg endelig ni centimeter åpning. Like etter ville jeg bare presse, men fikk ikke lov. Jeg hang over prekestolen, men kunne legge meg over i fødestolen, for nå var det ikke lenge igjen før jeg kunne presse. Jeg tok grundig feil. Det trakk ut, og jeg jobbet som en helt. Kjæresten min løp som en servitør mellom føderommet og kjøkkenet, og jordmor beordret meg til å drikke melk for å få i meg næring. Jeg trodde ikke jeg hadde mer å gi, men fant litt mer styrke.

Da klokken ble ett på dagen begynte jordmor å bli anspent, og pratet med flere andre. De hadde sett hodet til babyen lenge, men babyen kom ikke uansett hvor hardt jeg jobbet. Jeg prøvde å forholde meg rolig, selv om panikken truet med å ta overhånd. Fødselslegen ble tilkalt, og det ble raskt konstatert at han lå med nesen opp. Det ble bestemt at jeg skulle klippes, og at babyen skulle tas med sugekopp. Nå hastet det!

Sugekoppen virker ikke
Jeg ble klippet og var sikker på at hele sykehuset hørte det ukontrollerte smerteropet mitt. Fødselslegen prøvde sugekopp tre ganger uten resultat. Jeg ble nok en gang klippet, og legen gjorde to nye forsøk uten at barnet rørte på seg. Rommet fyltes opp med leger. Overfødselslegen gjorde et siste forsøk med sugekopp uten å lykkes.

Inn kom en seng, og mennseker flokket seg rundt meg for å støtte meg opp av fødestolen. Med blod som rant nedover beina mine, ledninger over alt, og en grusom smerte, klarte hvalrossen å komme seg over i sengen. Både jeg og kjæresten min var livredde. Barnet skulle tas med hastekeisersnitt.

Liam kommer til verden
Jeg vil aldri glemme den eviglange veien mellom de to etasjene. Jordmor burde hatt et kurs i hvordan man triller en seng gjennom korridorer, for det var helt forferdelig å kræsje overalt. Vel inne på operajonssalen skulle jeg fra sengen over på benken, men typisk nok var det tomt for strøm på sengen, og jeg måtte karre meg over selv.

Plutselig kjente jeg at jeg ble skjært i, og at det romsterer i magen. Jeg lette etter kjæresten min som stod bak meg. Da jeg så han bli guidet ut, fikk panikken løpt løpsk. Så var jeg på vei inn i narkosen.

Klokken 14:30 fikk vi en stor konfirmant på 4660 gram og 55 cm. Han var frisk og fin.

Les også:

Søstre fødte med 40 minutters mellomrom

Se de utrolige bildene fra fødsel utenfor sykehuset

Ann Sylvia revnet helt under fødselen

Sliten og medtatt
Da jeg våknet opp fikk jeg se det lille nurket. Han hadde sår i hodet etter sugekoppen. Det var tydelig at han hadde ligget med ansiktet opp ut fra hvor han hadde sår hen. Det var vondt å ikke kunne være sammen med den lille familien min. Jeg ble liggende på intensiven til observasjon påfølgende døgn.

Anestesioverlegen kom og fortalte hva som hadde skjedd. Jeg hadde fått panikk, blitt lagt i narkose og så ville ikke livmoren trekke seg sammen av seg selv. De måtte sy for at den skulle slutte å blø. Jeg mistet to liter blod før livmoren sluttet å blø.

Keisersnittsåret åpnet seg
Jeg følte meg veldig medtatt og slapp, og kaldsvettet. Jeg skjønte at noe var galt. I løpet av de neste dagene åpnet keisersnittsåret seg, og ble til et stort gap. I kroppen herjet en infeksjon som ikke ville forsvinne. Jeg fikk blodoverføring, mange typer antibiotika intravenøst og smertestillende. Det tok fire dager før epiduralen ble koblet fra.

Da jeg måtte opp og gå føltes det som om jeg måtte lære meg å gå på nytt. Beina ville ikke holde meg. Jeg klarte ikke å amme sønnen min, og var så dårlig at pappaen måtte ta seg av alt jeg egentlig skulle gjøre.

Liam får flaske av pappa. Foto: privatTok tid før alt ble bra
Jeg var innlagt i 12 dager. Det hele er en opplevelse jeg aldri ville forestilt meg at var mulig. Jeg kjente ikke barnet mitt, pappaen jobbet som en helt i mitt sted, og jeg ble sakte frisk. Da tiden var inne for å reise hjem, gråt jeg modige tårer.

Det hadde vært tøft også fordi vi ikke følte oss ivaretatt på barsel, og det skulle bli godt å komme hjem. Jeg tror rett og slett ikke at de på barsel skjønte hvor syk jeg egentlig var, og trodde jeg hadde fødselsdepresjon. De maste døgnet rundt, og det var vondt at jeg ikke klarte å amme mitt eget barn. Liam lette etter pupp mens jeg holdt ham, men jeg var sikker på at melken ikke var bra for ham siden jeg gikk på så mange medisiner.

Jeg var sengeliggende i to uker hjemme, og ble sterkere for hver dag. Liam fikk morsmelkerstatning og var plaget av kolikk. Den tredje måneden etter fødselen begynte vi endelig å leve igjen.

Hva synes du om artikkelen?