Lillegutt hadde det ikke lenger bra i magen, og det ble akutt keisersnitt. Alt så ut til å gå bra de første timene, men så havnet den lille plutselig på nyfødtintensiven.

Sist oppdatert: 1. august 2016

Det hele startet 12. mai. Jeg hadde vært hos en venninne som skulle sette modningsakupunktur i øret mitt. Termin nærmet seg men jeg var så utålmodig. Noen timer etter nålene var satt kjente jeg noen virkelig sterke kynnere.

Lite liv i magen
Dagen etter hadde jeg time hos jordmor som jeg nå gikk til annenhver dag fordi jeg hadde litt høyt blodtrykk. 13 mai kom å jeg var litt bekymret da babyen i magen ikke lagde like mye i liv. Jeg tok opp bekymringen med jordmor denne dagen, som beroligget meg med at hvis jeg hadde kjent han, så var alt bra. Takk og lov for at jordmorstudenten ønsket å ringe for å «trene» på dette. Sykehuset ville ha meg inn til kontroll grunnet lite aktivitet. 

Etter mange undersøkelser valgte de å utføre akutt keisersnitt 14 mai. Lillegutt hadde det ikke lenger bra i magen. Overlykkelig over å snart få treffe den lille, men det var overskygget av alle tankene og bekymringene. Hvorfor hadde han det ikke bra lenger? 

Lite visste jeg om hva som ventet oss. 

Keisersnittet gikk veldig bra og en liten bolle på 4,7 kilo fikk jeg endelig møte, og vi var verdens lykkeligste foreldre. 

Endelig var han her. Lille flotte gutten min. 

Koselig de første timene
Noen timer gikk å de vanlig rutinene fortsatte. Nærhet, mating, og rett og slett bli kjent. Blodprøver og lignende ble også tatt.

Oksygenmetningsprøven ble tatt litt sent da jeg var veldig bestemt på å møte min mor og far for å vise frem gullet samme dagen/kvelden. Klokken passerte 22.00 og pappaen måtte reise fra avdelingen slik reglene var.

For lav oksygenmetning i blodet
De tok siste overblikk og oksygenmetningsprøven – 75%! Ikke bra. De hentet et nytt apperat. Fortsatt 75%. De tok med seg lille i en ganske stor fart. "Vi tar han med til legen" var beskjeden jeg fikk. Der lå jeg fortsatt i sengen, uten å ha vært oppe etter operasjonen ennå. Hva nå?

Jeg ventet vel litt før jeg ringte på pleierene for å høre hva som skjedde nå. Fikk beskjed om at de hadde funnet en sterk bilyd på hjertet og at de misstenkte hjertefeil. Det var da hele verden raste sammen. Jeg skulle få beskjed så fort de visste mer. 

Baby på nyfødtintensiven
Raskt fikk jeg ringt min kjære, som kom rett tilbake til sykehuset. Jeg gråt og gråt i hvertfall 1 time. Den lengste timen i mitt liv.

Da fikk jeg endelig komme inn på intensiven der lille gutt lå. Her var jeg hele natten. Hele dagen. Så på at han sov, gav han mat, skiftet og en haug av undersøkelser. Sorg, glede, og utmattelse. Sorgen over å ikke kunne få besøk slik jeg hadde sett for meg det skulle være. Sorgen over å ikke kunne ta han med meg og være alene. Det var mange tøffe dager.

Slitsom start, men likevel fint
Dette var virkelig ikke hvordan jeg så for meg starten på barseltiden, men den var likevel så flott. Selv om det var mange andre babyer rundt oss hele tiden. Masse bekymret foreldre, mange pleiere, mange leger, mange maskiner som hele tiden peip, og masse uro. 

Etter to uker kunne vi endelig reise hjem. Vi kunne endelig vise frem den vakre gutten til alle vi var så glad i. Endelig var det vår tur til å starte familielivet.

Emil Nicolai er idag 14 måneder, og hele vårt liv. 


Les flere fødselshistorier

 

Hva synes du om artikkelen?