Jeg var så sliten at jeg ikke husker så mye, men samboeren min har aldri vært så redd i sitt liv. Han sier han har traumer fra denne dagen, og jeg forstår han utrolig godt! Men selv med en fæl opplevelse var det verdt det!

Sist oppdatert: 7. januar 2014

På nyttårsaften 2010 klokken 23 ringte pappa for å ønske meg et godt nyttår på forhånd. Han sa samtidig at det vel ikke var mulig at fødselen skulle starte snart. Nei, sa jeg, for jeg mente babyen ikke hadde sunket enda, og følte meg ikke så fødeklar. Terminen var trodd alt ikke før 8. januar 2011.

Samboeren min og jeg gikk og la oss litt over midnatt, men da telefonen min ringte 03:15 våknet jeg og kjente svake smerter i magen. Jeg tenkte ikke så mye over det, men lå og døste til klokken 08:00. Smertene ble vondere for hver time, og klokken 10 syntes jeg det begynte å gjøre ganske vondt. Jeg satte meg opp i senga og tok tiden på riene – det var mellom to og fire minutter mellom dem, og hver rie varte i cirka 40 sekunder. Jeg tenkte ikke at det kunne være ekte rier, for det var ikke så veldig vondt.

En time gikk, og da klokka var 11 begynte det å gjøre såpass vondt at jeg ikke klarte å snakke under riene, og måtte puste meg gjennom dem. «Nå drar vi til sykehuset, for nå klarer jeg ikke mer», sa jeg.

Drar til sykehuset
Samboeren min startet bilen, og det var en utrolig vakker dag. Det var bare 1,5 minusgrader, sol og ingen trafikk. Kanskje ikke så rart med tanke på at de aller fleste sikkert lå fyllesyke hjemme, den første dagen i et nytt år.

Vi kom til sykehuset cirka 11:30. Jeg hadde så vondt at jeg ikke hadde klart å ringe på forhånd og si at vi var på vei. Elegant slapp samboeren min meg av ved akutten på sykehuset, og der ventet jeg i 10 minutter før noen kom med en rullestol og trillet meg inn på et rom med en seng. Samboeren min parkerte bilen og kom etter. Mamma var der også, men dro igjen da det viste seg at jeg bare hadde to centimeter åpning. Jeg ble skuffet – bare to centimeter etter over åtte timer med vondt!

Les også disse fødselshistoriene:

Dramatisk da Marcus ble født

Max – en liten kjempe

Glad fødselen gikk så fort

Begynner å bli sliten
Etter litt testing og undersøkelser fikk jeg ligge i badekar. Men først fikk jeg klystér – en veldig rar opplevelse, men genialt! Jeg lå i badekaret i over to timer mens smertene ble lindret av det varme vannet. Utrolig deilig! Men etter 2 1/2 time hadde åpningen bare økt med én centimeter, og var nå tre.

Etter å ha kommet opp av vannet begynte det å gjøre så vondt at jeg ba om epidural. Jeg begynte å bli sliten, og hadde hatt vondt i ti timer. Epiduralen skulle jeg selvsagt få. Den ble satt, og det gjorde ikke vondt i det hele tatt. Og så var jeg i himmelen! Jeg fikk besøk av familien mens jeg slappet av i senga og tittet på monitoren som viste hvor harde riene mine var. Jeg så slik i flere timer, og åpningen ble større og større.

Problemene begynner
Hver gang jeg ble sjekket, hørte jeg at de nevnte at "ringen" (jeg antar de mente mormunnen eller noe) var hoven på høyre side. Men de ville ikke gjøre noe med det, annet enn å la ting få sin gang og se hva som skjedde. Åpningen ble større, men mormunnen var fortsatt veldig hoven. De tok vannet, og babyen var godt nede i bekkenet, og lå og stanget. Dermed ble det hovne bare verre.

Jeg hadde ni centimeter åpning da epiduralen sluttet å virke. Og det var et smertehelvete! Epiduralen fungerte nå kun på den ene siden. Det skulle egentlig bli rettet på, men legen var opptatt, så de kunne ikke hjelpe meg. Der lå jeg i massive smerter i en times tid før de oppdaget at dette ikke kom til å fungere. (All ære til de som føder uten smertestillende!)

Babyen er stresset og må ut
Mormunnen var fremdeles veldig hoven, og babyen som lå og stanget hadde puls på 180. Den var nå så stresset at det ble bestemt hastekeisersnitt. Jordmor hadde forhørt seg med legen, og sa "Vi vil ta keisersnitt, ettersom babyen ikke har det bra. Er det greit for deg?" Jeg svarte: "Har jeg noe valg?" Jordmor svarte "Nei". "Hvorfor spør du meg da?" sa jeg sint. Jeg som hadde vært høflig siden jeg kom, ble litt frekk i munnen nå.

Opp av fødesenga og over i en annen seng. Jeg ble trillet nedover gangene, med samboeren min løpende etter. Inn på operasjonssalen, opp på operasjonsbordet, påfyll av epidural, opp med grønt "telt" foran ansiktet mitt, inn med sprøyter i armene, og så var vi i gang. Samboeren min fikk ikke være med inn, og måtte sitte på gangen uten informasjon om hvordan det gikk med meg og babyen. I etterkant har han fortalt at han aldri har vært så redd i hele sitt liv!

Sander kommer til verden
Etter cirka sju minutter på operasjonsbordet hørte jeg et plask, og så ei dame løpe avgårde med en lydløs baby i armene. Etter ti minutter kom hun inn igjen med ham, og jeg fikk gitt ham et kyss på pannen før hun tok ham med ut igjen.

Han hadde hatt pusteproblemer, men det var det ingen som oppdaget før samboeren min hadde ropt etter lege tre ganger. Han hadde bare fått sønnen sin i armene, og så hadde de gått fra ham! Tenk så redd samboeren min var! Ikke visste han om jeg hadde det fint, og så fikk ikke sønnen hans puste!

Les også disse fødselshistoriene:

Fødselen begynte søndag – tirsdag ble det hastekeisersnitt

Viljar satt fast – måtte hjelpes ut

Ikke helt som forventet

Tøff start for Sander
En lege kom, og gutten vår ble sendt rett opp på nyfødtintensivavdelingen, for de var redde for en infeksjon. Han hadde svelget masse fostervann og fått det i lungene. Derfor ble han helt blå. Han fikk ikke trukket pusten ordentlig. Han fikk antibiotika og måtte passes godt på de første tre døgnene. Ikke noen ålreit opplevelse for en mann som aldri hat tatt i en baby før – en baby som hiver etter pusten, men bare sår surklelyder ut. Og så blir blå!

Siden han fikk antibiotika var han mye kvalm og brakk seg når han fikk mat, stakkars. Men det viste seg at han ikke hadde noen infeksjon. Etter tre tester fikk han slutte på antibiotika.

En dårlig start for familien
Det var utrolig synd at jeg ikke fikke se sønnen min ordentlig før jeg ble trillet ut fra oppvåkningsrommet, seks timer etter at han ble født. Da hadde i det minste far og sønn kost seg en stund. Men det er veldig sårt å tenke på den dag i dag, tre år etter. Jeg fikk ikke hørt han første skrik, eller opplevd den umiddelbare kontakten. Etter seks timer kunne han vært en hvilken som helst baby. Det var en rar følelse det der. Da jeg først fikk ham på brystet, klarte jeg ikke å holde ham mer enn et par minutter, for han sparket sånn i snittet. Så igjen måtte jeg la samboeren min overta.

I ettertid har jeg forstått hvorfor jeg måtte ta keisersnitt. Etter et fall da jeg var liten (som jeg ikke visste om), hadde jeg slått bekkenet ut av stilling, og det hadde grodd sammen feil. Åpningen der babyen skulle ut, er ekstremt trang. Dermed vil neste barn forløses med planlagt keisersnitt, og da håper jeg på en helt annen opplevelse!

Riene begynte 03:15 1. januar 2011, og Sander kom til verden cirka 22 timer senere, klokken 01:26 2. januar 2011. Men selv med en fæl opplevelse, er det verdt det!

Hva synes du om artikkelen?