– Jeg hatet de som sa at man glemmer alle smertene rett etter fødselen. Ikke fa*n!

Sist oppdatert: 13. februar 2014

Hver gang jeg hørte venninner si «All smerte er glemt en bitte liten stund etter fødselen», tenkte jeg at det da ikke er så vanskelig å føde! Men, joda, det er det. Tungt og grusomt, men så absolutt verdt det.

Jeg hadde forberedt meg nøye til fødselen, og fødebaggen stod klar allerede i uke 37. Jeg var helt sikker på at jeg skulle føde på bursdagen til mannen min, 17. februar, selv om ultralydterminen var 1. mars. Vi visste ikke babyens kjønn, og var ikke sikker på termindatoen heller. Jeg gikk stor som et romskip og ventet i spenning på at hele livet skulle bli snudd opp ned.

Jeg hadde et ukomplisert svangerskap, selv om jeg hadde altfor høy BMI. Målene til jordmor viste også en rimelig stor baby i magen. Men jeg var ikke plaget med bekkenløsning eller noe annet. Det eneste som var ubehagelig, var størrelsen på magen, og halsbrann. Jordmoren sa at hadde det ikke vært for den høye BMI’en, kunne jeg født på fødestuen i Alta i stedet for på sykehus. Men takk og pris for at vi var på sykehuset under fødselen!

Les flere fødselshistorier:

Min flotte fødsel

Kjapt, brutalt og intenst

Fødselsn gikk altfor fort!

Skjer det nå?
I uke 38 fikk jeg sterke smerter under ribbeina og en hodepine som ikke ga seg. Det ble bestemt at jeg måtte til sykehus for å sjekke ut mistanken om svangerskapsforgiftning. De foreslo amnbulanse, men tanken på å sitte der alene i to timer, skremte meg. Så vi valgte å kjøre selv.

På sykehuset ble vi møtt av en nydelig jordmor ved navn Lisa. Hun sjekket alt grundig, og tok noen prøver- Jeg var helt sikker på at jeg skulle bli satt i gang. Vi ventet og ventet, og jeg gråt litt av glede, for nå skulle jeg snart møte babyen min. Men nei, jeg var frisk, og babyen i magen hadde det fint. Så da måtte jeg bare være et romskip med babyubåt i magen videre. For en skuffelse! Vi dro hjem til Alta, og dagene gikk – jeg var fortsatt gravid, tung og lei.

På termindagen, 1. mars, ventet jeg hele dagen på at noe skulle skje. Jeg skulle jo ikke gå over tiden! Men joda, vi ventet fortsatt. Til slutt ga jeg opp og trodde jeg kom til å være gravid resten av livet.

"Runar, jeg skal føde"
Onsdag 6. mars begynte jeg plutselig å kjenne et sterkt ubehag. Det gikk over til vondt, og vondere. Det skjedde på natten, og jeg tenkte: Nå! Nå skjer det!

Jeg vekket mannen:

– Runar, vi må til jordmor, jeg skal føde.

– Den er god, svarte han, og snudde seg på siden og sov videre.

– Runar, jeg føder!

Denne gangen spratt han opp som en sprettball, og plutselig var han kledd og klar til å dra til fødestua.

Jeg ble undersøkt, og hadde to centimeter åpning. Vi fikk beskjed om å reise videre til sykehuset i Hammerfest, og valgte også denne gangen å kjøre selv. Jeg følte meg tryggere sammen med mannen min, enn i en ambulanse.

Falsk alarm?
Hele onsdagen hadde jeg regelmessige sammentrekninger med 1-2 minutters mellomrom. På sykehuset ble det tatt CTG og jeg ble undersøkt av både leger og jordmødre. Men onsdag kveld klokken 20 ble vi skrevet ut for "her var det ingen fødsel på gang". Jeg gråt, hadde vondt og var lei meg. Det eneste jeg ville var å bli mindre igjen, og holde den lille propellen min i armene mine. Men det var ikke mulig i dag.

Vi dro til leiligheten vi fikk låne i Hammerfest, og overnattet der. Siden jeg hadde sterke smerter hvert minutt, fikk jeg med meg Paralgin Forte så jeg kunne få sove litt. Prøv å forestille dere hvor godt man sover med halsbrann, en propell i magen og rier hvert minutt! Jeg trodde jeg skulle dø av skuffelse. Jeg var sliten denne dagen, for mine store forhåpninger ble ikke innfridd.

Torsdag 7. mars var akkurat lik dagen før. Jeg hadde like vondt, det var like korte mellomrom mellom sammentrekningene. Men jeg ville ikke på sykehset. Nå var jeg oppgitt.

Les også disse fødselshistoriene:

Jeg fødte stående!

Endelig ble det fortgang i fødselen

De trodde ikke jeg var i fødsel

"Jeg holder på å føde!"
Tidlig på morgenen 8. mars begynte smertene å bli så sterke at jeg ville bryte sammen hver gang de tok tok. Da skjønte jeg at dette var noe helt annet! Vi dro til sykehuset. Nå var jeg klar til å føde.

Jordmoren møtte oss i gangen, og sa at jeg måtte vente litt. Jeg valgte å ikke være så hyggelig, og sa ganske strengt: "Jeg holder på å føde!" Til svar fikk jeg: "Neida, Lana, du har kynnere." Jeg holdt på å eksplodere i sinne og forbannelse. "Dette er rier. Det vet jeg!" Jordmoren stod på sitt, og sa at jeg kunne komme til legen klokken 12. Det var to timer til. Hun foreslo at vi kunne dra på Peppes og spise imens.

Dere skulle bare visst hvor sint jeg var, hvor vondt jeg hadde, og hvor slem og urettferdig verden var. Men vi dro og spiste på Peppes. Smertene var sterke og nesten uutholdelige, men foreløpig var det ingen trykketrang.

Legetimen tar en uventet vending
Klokken 12 fikk vi møte legen. Han tok ultralyd av magen, og spurte om jeg kjente en sammentrekning nå. "Jaaaa! ropte jeg. Legen var forvirret, for jordmoren hadde sagt at jeg ikke hadde sammentrekninger. Han spurte om å få undersøke meg, og idet han kjente der nede ble han helt padd. Han så rar ut i ansiktet, og ble stresset. Han gikk ut et sekund, så kom han tilbake og sa: "Du har åtte centimeter åpning, og vi gjør så godt vi kan for å forberede fødestuen så raskt som mulig."

10 minutter senere ble jeg kjørt inn på en fødestue. Jeg følte meg i trygge hender hos jordmødrene og mannen min. Jeg fulgte nøye med alt som ble sagt av leger og annet personale, men smertene var helt grusomme!

Jeg fikk lystgass, skiftet stillinger, kastet opp, hørte skrik fra fødestuen ved siden av og gråt. Jeg var sliten og utmattet. Jeg ville bare få det overstått...

Babyen vil ikke ut
Klokken 18 hadde jeg ti centimeter åpning, og alt var klart. Men babyen ville ikke ut. Jeg fikk epidural og drypp for å få fart på sakene, men det hjalp heller ikke. Legen støttet meg hele tiden, og sa at jeg gjorde alt riktig. Han sa det snart var over.

Klokken 22 kom legen og sa at babyen min ikke ville ut. Den lå fortsatt høyt i bekkenet, og det ville ikke bli mulig for meg å føde selv. Operasjonssalen var snart klar. Jeg brøt sammen – enda en skuffelse! Jeg kunne ikke engang føde selv! Jeg fikk det ikke til! Jeg måtte opereres! Gikk det bra med babyen? Hvorfor måtte alt være så urettferdig? Mannen min støttet meg hele tiden, men ble helt hvit i ansiktet da han hørte legen si "akutt keisersnitt". Vi var slitne, alle sammen.

Nervepirrende minutter
Litt senere kom anestesilege og justerte epiduralen, slik at jeg mistet all følelse fra livet og ned. Så bar det inn på operasjonssalen. Det var et formidabelt team som jobbet med meg, og jeg var glad jeg kunne være våken og se hva som skjedde. Vi snakket om baby, og om jeg visste om det var gutt eller jente. De støttet og roet meg hele tiden.

8. mars klokken 23:52 tok de babyen ut. Den skrek ikke, den var helt stille. Jeg ble vettskremt, og alt gikk i surr. Et øyeblikk senere hørte jeg et skrik. Det var babyen min som skrek! Den var i live! Det er ei jente! Herregud, for en lykke, for en gave på kvinnedagen! Jeg fikk hilse på henne et kort øyeblikk, før jeg ble kjørt til intensiven.

Dårlig start
Jeg hadde mistet over en liter blod, og sliten og fæl sovnet jeg. Morgenen etter fikk vi et familierom på barselavdelingen og kunne være sammen vi tre. Men jeg var lam, fikk morfin, og hadde ikke nok blod. Jeg var handikappet. Jeg følte meg som en dårlig mor, som ikke kunne ha babyen min på natten, men måtte gi henne til jordmødrene. Jeg hadde henne kun når hun skulle ammes.

Mamma Lana og vesle Anneli. Foto: privatTiden gikk, og ting ble litt bedre. Men da vi kom hjem, ble ting enda verre. Jeg fikk et gallesteinanfall og lå i grusomme smerter i fire uker. Jeg ammet, gråt, skrek og trodde jeg ville dø. Men til slutt ble galleblæren fjernet, og endelig kunne jeg være mamma på helid.

Livet er perfekt
Nå er det nesten ett år siden fødselen, og jeg synes det var vel verdt det. Så vondt var det heller ikke. Jeg overlevde, og ble sterkere av det. Nå har jeg nydelige Anneli, og livet er rett og slett perfekt.

Hun var ikke noen stor baby heller – 3860 gram og 54 centimeter lang. Helt perfekt!

Nå har hun begynt å gå litt!

Jeg er ikke sur på venninnene mine lenger heller, de hadde rett: "Man glemmer alle smertene like etter fødselen".

Hva synes du om artikkelen?