Jeg må si at jeg føler meg snytt for fødselen. Det ble ikke som jeg planla i hodet mitt. Det å være ''borte'' da jenta mi kom til verden gjør vondt å tenke på, og noe jeg sliter med i etterkant. Selv om det var veldig dramatisk, så fikk vi til slutt verdens fineste gave som livet har å by på.

Sist oppdatert: 21. February 2012

Jeg har lenge forberedet meg og forestilt meg til hvordan min fødsel skulle være. Jeg brukte mye tid til og se på fødselsserier, og ikke minst Fødeavdelingen. Tanker og forundringer om hvordan det skulle være gikk igjen og igjen. Jeg gledet meg til den dagen skulle komme, da jeg endelig skulle få møte prinsessen min, som har bodd inni meg, for første gang! Jeg er ei av de som gledet meg til fødsel, smertene, og det å få jobbe for å få ut nurket, for å så få henne på brystet.

Les alle fødselshistoriene
 
Min mormor og min mor har begge fått alle sine barn ca 2 uker – 1 måned før termindato. Så alle i familien innstilte meg på at jeg skulle få før tiden. Jeg var godt forberedt, og sykehusbagen var pakket klar 2 måneder i forveien!
De siste ukene var veldig lange. Jeg var i utgangspunktet over gjennomsnittet ganske stor, og syntes det var veldig tungt.

Ingen fødsel før termin
Termindatoen kom, og jeg prøvde alle slags kjerringråd. Men ingenting virket. Jeg var desperat i slutten, og ble deprimert. Slimproppen gikk andre dag på overtid. Jeg var hos jordmor den tredje dagen på ovetid og ble ”strippa” i håp om at noe skulle settes i gang. Der fikk jeg også bekreftet 2 cm åpning.

Les også: Slik begynner fødselen

Den femte dagen på overtid, begynte jeg og kjenne tak i korsrygg og sterke menssmerter rundt midnatt. Jeg gikk og tok meg en lang dusj, og var så glad for at noe endelig skjedde. Smertene og taket kom noelunde regelmessig og varte i 2 minutter med 8-10 minutters mellomrom. Dette fortsatte sånn omtrent hele natten. Jeg vekket sambo i 4-tiden og sa at ting var på gang. Da var det 5 minutter mellom "riene". Jeg var bestemt på å være lengst mulig hjemme før vi skulle dra på sykehuset som er 20 minutters kjøretur fra der vi bor.

Til sykehuset
I 8-tiden om morgenen dro vi inn til sykehuset, da var smertene så vonde at jeg trodde jeg skulle stryke med, og jeg tåler mye! Riene var fortsatt på grensen til regelmessige, og varte i ca 2 minutter. Vi kom inn til føden, og der fikk jeg et riebelte, som skulle registrere aktivitet og fosterlyd. Jeg kjente da etterhvert at riene sluttet å ta tak. Jordmor konkluderte at dette var falske rier eller kynnere. Og at det var ingenting og gjøre annet enn å sende meg hjem. I 10-tiden kunne jeg ikke kjenne noe.

Les også: Hva skjer under fødselen?

Trøtt, sliten og grineferdig dro vi hjem igjen. Og det samme skjedde natten etterpå, en hel natt med falske rier igjen. Jeg var 7 dager over tid, og var utrolig lei. Så vi dro inn igjen til sykehuset, og jeg bønnfalte om igangsetting, ettersom mangel på søvn de siste dagene/nettene tok knekken på meg. De var veldig strenge, og jeg fikk beskjed om at det var helt uaktuelt - jeg måtte vente til den 12 dagen. Da kunne jeg komme inn til vurdering, og bli igangsatt den 14 dagen (som var mandagen etter helga var over)!

Så vi dro hjem igjen! Og det samme skjedde denne natten, falske rier fra midnatt til ca 8 om morningen. Den niende dagen, sa jeg til sambo, at hvis dette gjentok seg denne natten, så skulle vi dra inn igjen, og lenke meg fast, helt til de satt meg i gang. Jeg var så utrolig utslitt.

Orker ikke mer
Å jammen skjedde det igjen. I 2-tiden om natten dro vi inn igjen, og jeg sa at nå orker jeg ikke mer. Jeg bønnfalt dem om hjelp, og gråt mange tårer. De registrerte da med riebelte at det var en ulyd i hjertelyden til vesla. Så de valgte derfor å legge meg inn. Hvis den ikke var blitt bedre i 4-tiden på natten, så skulle de sette meg igang da. Hvis ikke så skulle de sette meg i gang kl 8 på morgenen (10. dag på overtid).

Hjertelyden var fin da jeg ble sjekket i 4-tiden. Så vi ventet til kl 08.00. Riene ble verre og verre. Og da de skulle sjekke åpningen min gikk plutselig vannet av seg selv, og det ble målt 3-4 cm! Yes! Der va fødselen endelig i gang!
 
Epidural og litt etterlengtet avslapning
Riene var utrolig vonde, og varte veldig lenge. Ut fra registreringen klarte jordmor å se at riene tok skikkelig tak og var veldig kraftige. Jordmoren min var nyutdannet, og kansje litt for usikker for min del. Men koselig da!
Jeg fikk epidural rundt 10-tiden, da jeg hadde 5 cm åpning. Var så enormt utslitt etter alle nettene uten søvn, og trengte rett og slett noe å sove på!
Epiduralen hjalp meg noe enormt. Det var deilig å endelig få kunne koble ut litt.

Les om smertelindring
 
Mens jeg bare lå i sengen og halvsov, ble jordmoren min byttet ut med ei som var eldre, og med mye mer erfaring, siden det var ulyd i hjertelyden på jenta mi i magen. Leger kom innom i ny og ne for å se på skjermen. Riene stoppet opp i 12 tiden, og jeg ble satt på drypp.

Plutselig hastekeisersnitt
Rett før klokken to hentet jordmor tre leger for å komme å se på skjermen. Og helt ut av det blå ble det konstatert at jeg skulle ha hastekeisersnitt. De ropte på ei som tydeligvis stod klar utenfor døren min om å komme inn med ei seng. De lempa meg over, og sprang i full fart ut av rommet! Jeg følte at alt ble gjort over hodet mitt, og at jeg ikke eksisterte. Samboeren min stod igjen helt alene i rommet, som et spørsmålstegn, da jeg ropte til han. - Ingen andre skal se henne før meg! 
 
De sprang avgårde med meg, og inn på operasjonsstuen. Der det var rundt 20 mann iført grønnkledde klær. Det var akuratt som å se tv-programmet "Akutten" bli virkelighet. Jeg skalv av redsel, og gikk i panikk. Det siste jeg husker er at jeg får på en oksygenmaske, og han som tar den på sier "Du må roe deg ned, pust!"

Les om keisersnitt

Mamma og pappa møter Celin Therese
Det tok to minutter fra de begynte og skjære, til jenta vår var ute! kl 14.14.
Sambo ble hentet og gratulert med at han var blitt pappa! Han fikk være med lille Celin i to timer, før jeg fikk treffe henne.

Altså to timer etter at hun var ute våknet jeg fra narkosen. Litt i ørska kan man si!

Celin var helt frisk, og veide 3444 g, og var 50 cm lang. Og det fineste jeg noen gang har sett !

Mitt første møte med henne var utrolig rørende, og jeg kunne ikke ta øynene bort fra henne. 

Les om barseltiden
 
Forklaringen
Jeg fikk vite etterpå av fødselslegen, at det var mulig at navlesnoren var gått i klem. Men også at jeg hadde svulster (vanncyster) på eggstokkene, som gjorde at hun ble stressa inni magen. Den ene var så stor som en tennisball, og måtte derfor bli operert ut, så ja, jeg fikk i tilegg til keisersnittet, en operasjon! Hun mente også at riene ble forsterket på grunn av cystene.
 
Jeg må si at jeg følte meg snytt for fødselen, og det ble ikke som jeg planla i hodet mitt. Det å være ''borte'' da jenta mi kom til verden gjør vondt å tenke på, og noe jeg sliter med i etterkant. Og jeg vil ikke oppleve det igjen. Samboeren min, Christer, følte også at han gikk glipp av alt, siden at han ikke fikk være med. Han var veldig redd da de for avgårde med meg, uten å vite noen ting.
 
Jeg var sengeliggende første dagen å ble foret med morfin og mye annet smertestillende, men var raskt på bena dagen etterpå og jeg har heller ikke fått noen sen komplikasjoner i etterkant. 

Selv om det var veldig dramatisk, så fikk vi til slutt verdens fineste gave som livet har å by på. Celin er ei sprek jente som er helt utrolig nydelig. Og det er helt fantastisk og være mamma. Jeg kan ikke få sett meg mett på henne. At det går ann å elske noe her i verden så enormt mye.

 
Mamma elsker deg, Celin Therese ! f. 20/10-2010

Les alt om fødsel

Les alt om babyen

Les alt om søvn

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelGrudde meg veldig til fødsel nummer to
Neste artikkelSatt i gang for å redde nyren
DEL