Fødsel i uke 31 etterfulgt av tre spontanaborter, gjorde henne nervøs for hvordan det skulle gå når hun ble gravid igjen. Ville denne lille også slutte å vokse mot slutten av svangerskapet? Ville hun kunne føde vaginalt slik hun ønsket, eller ble det et nytt keisersnitt? Her kan du lese om da Linneah Michelle kom til verden.

Sist oppdatert: 6. May 2011

Jeg fant ut at jeg var gravid 3. juni 09 etter at mannen hadde påpekt at mensen ikke var kommet den dagen. Reiste da innover til Kristiansand for å kjøpe tester (siden vi hadde ventet så lenge på dette var det viktig at vi fant ut av om vi faktisk var gravide tidlig).

Før denne graviditeten fødte jeg en sønn i uke 31 med keisersnitt, men etter den gangen har jeg og mannen prøvd å bli gravide med nr to en god stund. Hadde tre graviditeter som endte i aborter. MEN så fant vi da ut at vi var gravide! ENDELIG! Men turte ikke helt glede oss ennå.

Tettere oppfølging
Jeg fikk bedre oppfølging denne gangen, fordi overlegen på sykehuset i Kristiansand syntes det var mye med tre aborter på rappen. Så da fikk vi beskjed om å ta kontakt med han med engang neste graviditet var påvist (altså én mnd etter siste aborten så her gikk det fort). Tok kontakt med han den 4. juni, og vi fikk komme inn til sjekk. Alt så kjempe fint ut, og jeg var da 5 uker gravid. Det ble bestilt jevnlige hCG målinger i begynnelsen, og håpet vårt steg da disse verdiene økte kraftig.

Gjennom hele svangerskapet trenger jeg vel ikke si at jeg var litt vel hysterisk med at ting kunne gå galt, pga tidligere hendelser, gutten min var født såpass tidlig som nevnt ovenfor og dette skjedde pga vekstavik og svangerskapsforgiftning. Så at jeg hadde noen frykter relatert til det var vel egentlig ganske normalt.

Reise i uke 31
Jeg var ofte på kontroller igjennom hele svangerskapet denne gangen, så rundt juletider 09 skulle vi på ferie til Spania (trenger jeg si at jeg var nervøs for dette?). Legen mente det bare kunne være godt for oss å få ladet opp å komme oss vekk fra sykehus og undersøkelser en liten stund (skulle reise 3. desember med retur 6. januar) var 31 uker når jeg reiste.

Reisen gikk kjempe fint, men rundt den 23. desember fikk jeg en vond magefølelse, delte denne med resten av familien og da fant vi ut at vi heller skulle ta hjemreisen den 26 desember så en kunne komme seg hjem og få konstantert at alt var fint med jenta, at hun vokste som ho skulle (hadde funnet ut at denne gangen kom jenta!). Reiste så hjem og alt gikk fint på turen hjem.

Vekstavvik
Var på ultralyd den 28. desember, jenta levde og sprellet godt, men de fant vekstavik på -16% (så magefølelsen min var riktig). Det ble bestemt at jeg skulle følges opp annenhver uke fra nå av.

Var inne igjen til Ultralyd to uker senere, da fant dem vekstavik på -28% så det var som med første, at hun ikke vokste ordentlig, men så lenge alt var bra med babyen fikk jeg beskjed om at vi skulle se det an en liten stund til.

Kom på ultralyd igjen den 26. januar, da målte vekstaviket til -40% og jenta ble estimert og veie Rundt 2000 gram (var nå 37+1 uker på vei) Så da ble det bestemt at hun skulle ut dagen etter.

Keisersnitt?
Jeg var ganske bestemt på å føde normalt denne gangen, de sjekket modning og jeg var en fin kandidat til og settes igang, for jeg hadde hatt så sterke kynnere de siste dagene at ting var blitt modent. Men legen ville helst at jeg skulle ta keisersnitt, da han var redd for at jenta mi ville bli sliten av rier og eventuelt en lang fødsel, så han bønnfalt nesten om at jeg skulle møte dagen etterpå for keisersnitt… Da mannen hørte dette så han på meg og sa “greit da blir det keisernitt” og jeg nikket motvillig.

27. januar 2010 klokken 08:00: møtte opp på sykehuset etter en natt hjemme uten søvn fordi jeg var så full av nerver, selv om jeg hadde gått igjennom keisersnitt før visste jeg at de kunne være annerledes fra gang til gang, og under forrige keisersnitt funket ikke spinalbedøvelsen så jeg måtte ha narkose… Dette ville jeg ikke denne gangen.

Ble gjordt klar over at de skulle sette spinalbedøvelse denne gangen og se hvordan ting gikk. Lå å ventet på ett venterom til det ble min tur for oprasjon, og kjente nervene bare bygde seg mer og mer opp, men mannen var flink og roe meg ned (verdens beste støttespiller han der).

Endelig våres tur!
Klokken 10:00 kom dem å hentet meg for klargjøring, jeg var da klar som et egg for å få dette overstått, og mannen skulle være med inn på oprasjonstuen.
Han kom inn når jeg var klar og oprasjonen kunne nå begynne! Den store dagen da vi endelig fikk se prinsessa våres var kommet!

Oprasjonen hadde startet, jeg var kjempe nervøs og skalv endel, følte jeg frøys også men dette var vel bare nerver tenker jeg. Men mannen fikk igjen roet meg ned (spinalbedøvelsen virket og jeg var våken). Jeg kjente at de holdt på i magen min i form av rykk og napp, men ikke smerter. Men da de skulle ta henne ut og presset på magen kjente jeg det godt (var mer rart enn vondt).

Fantastisk øyeblikk
10:53 hørte jeg skrikene hennes før første gang! Kan tro tårene kom da, til og med mannen var rørt da 🙂 De sjekket henne fort, så fikk mannen holde henne litt før de la henne oppå meg, der ble hun helt stille og bare kikket på meg. Verdens nydeligste lille skapning 🙂

Så tok de henne med ned på Barsel for veiing og dette som skal til. Rett etter dette ble jeg trillet ned på overvåking, så kom mannen og en jordmor med jenta mi opp til meg. Da la jeg henne til brystet og ble trillet ned på Barsel.

Snart trekløver
Så Linneah Michelle så dagens lys 27.01.2010 klokken 10:53 med sine 2220 gram og 46 cm! Verdens stolteste foreldre er vi nå til to nydelige barn. En gutt ved navn Chris Thomas på snart 6 år og Linneah Michelle som fylte 1 år i januar. Skal forresten ha en gutt til i slutten av mai, og denne gangen skal jeg føde normalt under kontrollerte onstendigheter 🙂 Kan bli spennende.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelPå tide å slutte med formiddagslur og bleie?
Neste artikkelEr et av disse innleggene verdt en barnevogn?
DEL