Med årene har jeg skjønt at mye av familielivet dreier seg om forventninger. Og at høye forventninger ofte fører til tilsvarende skuffelser.

Sist oppdatert: 24. juni 2014

Derfor er det ganske lenge siden mannen min og jeg bestemte oss for både å senke forventningene til familielivet. Det er noe av det lureste vi har gjort.

Før vi dro på ferie hadde vi alltid en prat. Den var som regel slik:
– Du vet at det ikke blir FERIE-ferie, ikke sant?
– Jeg vet.
– Og at det kan komme til å bli et sant mareritt?
– Så absolutt.
– Greit. Da er vi klare til å dra.

Les mer:
Flere som har kaotiske morgener?

Ikke alle råd funker for alle barn

Så for oss arbeidsleir
Ja, vi var negative. Men det gjorde at vi ble positivt overrasket på turen. Vi forventet ikke at vi skulle ligge smilende i en eller annen hengekøye med barnet i armkroken og en pina colada i hånden. Vi så for oss en arbeidsleir. Og det var sjelden langt fra sannheten. Når man får tre gutter på tre år er det svært mye av ferien som går med til bleieskift og panisk gjeting. Men av og til glimtet det til med tre barns om sov synkront og sånn. Og da sto gleden i taket.

Av og til går jeg i forventningsfella likevel. Og denne helgen gjorde jeg det så det sang etter. Mannen min jobber annen hver helg og jeg har undervisning en gang i måneden. Men denne langhelgen skulle vi endelig ha sammen. Og jeg kunne ikke vente til lørdagen. Først skulle vi på sykkeltur. Så skulle vi se eldstemann spille cup. Og til slutt var planen å nyte en lang og hyggelig fellesmiddag.

Les mer:
Grip tak i godfølelsen

Til alle mødre: Ta en pause

Stor forventning - hardt og langt fall
Jeg så for meg de to eldste som syklet etter sin far med røde roser i kinnene. Og jeg som lærte minstemann å sykle. Han ville snu seg og vinke smilende til meg og rope: Jeg klarer det, mor! Jeg klarer å sykle! (akkurat som på en av disse reklamefilmene). Etterpå skulle hele familien sitte på første benk og heie på eldstemann som smilte opp til oss etter å ha scoret mål. Og til sist skulle vi sitte rundt middagsbordet og diskutere det rare fenomenet kalt livet, før guttene berømmet mors mat. Og kvelden ble avsluttet med et pedagogisk eventyr på sengekanten.

Oboy. Dette fallet var dømt til å bli langt og hardt. Og det ble det.

Alt går galt
Barna våre krangler lite til å være søsken. Og de har blitt såpass store at de klarer seg selv om morgenen. Men akkurat denne lørdagen vekket de oss klokken syv, eller var det seks, fordi minstemann ikke ville dele Ipaden. Dette ble oppfulgt av hvining og skriking og dunk og brak. Jeg var tung i kroppen da jeg sto opp. Og jeg var mye mer sliten etter uka enn jeg hadde trodd. Ungene hadde spist kjeks til frokost og var helt i sukkerslaget. Da vi dro på sykkeltur var de som ukontrollerte raketter rundt sin far. Det sved i ryggen da jeg bøyde meg ned for å lære minstemann å sykle. Men han trengte jo ikke hjelp. Han kunne jo sykle! Slipp sykkelen, mamma, jeg klarer det, sliiiiiipp!

Les mer:
– La barnaløse krangelen selv!

Alene på to hjul

Etter en lang og pesende diskusjon hadde jeg ikke annet valg enn å slippe sykkelen (Grrrrreit!). Og det gikk selvsagt som det måtte gå. Han tryna etter en meter. Og skulle aldri, aldri sykle mer. Dermed måtte jeg bære sykkelen hans mens han sto på sparkesykkel – og konstant klaget på at han ikke fikk nok fart på grusen (aargh!).

Syntes synd på meg selv
Så var det cupen til eldstemann. Aldri har jeg sett ham spille så dårlig. Vi forventer ikke scoringer og sånt. Bare at han gjør sitt beste. Men han var helt ute. Far var rød i ansiktet på tribunen. Og jeg løp etter minstemann. Opp på betonghøyder. Ut i veien. Inn og ut av vaffelkøen. Det eneste som hjalp var å gi ham telefonen min – og det batteriet spilte han opp raskt. På vei hjem sa mannen min det som det var: Nei, dette var ikke en spesielt hyggelig opplevelse. Da vi kom hjem gikk jeg rett på soverommet og la meg med en øl og en pose potetgull og syntes skrekkelig synd på meg selv. Far ga barna mat og la dem. På en langt bedre måte enn jeg ville klart.

Jeg sov i tolv timer. Og våknet til barn som spilte fredelig kort sammen. Jeg sto opp, blid og uthvilt, og laget frokost. Tok med meg fem unger ut på tur. Alene. Jeg har satt maur i maurfengsel og dyttet husker til jeg ble øm i håndleddene og blåst på sår og laget kakepiknik og vært tilnærmet supermamma. Og dette er den samme dama som hadde null lunte i går og ønsket hele familien dit peppern gror.

Livet går sjelden etter planen
Familielivet går opp og ned. Dagene skal leves og ikke løses. Heldigvis. Og forventninger er roten til mye vondt. Jeg går fremdeles for ”det kommer til å bli et mareritt”-versjonen. Så får jeg heller bli gledelig overrasket når det motsatte skjer. Det er så mye hyggeligere enn å bli skuffet. Livet går sjelden etter planen likevel.

God kveld, alle sammen!

Klem fra Antisupermamma (et par ganger i året – litt supermamma)

Følg Antisupermammas blogg på Facebook

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelDette bør alle foreldre vite om sekundær drukning
Neste artikkel20 gale reaksjoner på navnevalget
DEL