Enkelte valg skal være litt vanskeligere enn andre valg. Her ser du et bilde av Ask, en uke før vi måtte avgjøre om han skulle få bli en del av det gode selskap.

Sist oppdatert: 10. februar 2015

Innlegget er publisert med tillatelse fra Ronnie MAG Larsens egen blogg.

Med jevne mellomrom leser man om Downssaker i avisen og til tider undres man over menneskers etikk og holdninger til det som er annerledes. Snakkissaken nå er en armensk kvinne som ga mannen et ultimatum der han måtte velge mellom henne og downssønnen. Mannen er fra New Zealand og det som skulle bli ekteskapets største dag ble deres siste.

I Armenia beholder man ikke Downsbarn, de sendes på barnehjem sammen med handikappede. Barnets mor har levert inn skilsmissepapirer og en nettfarsott har samlet inn over 1 million kroner slik barnefaren får reise hjem til trygge omgivelser og gi Lille Leo et verdig liv øst for Down Under.

Man må være forsiktig med å dømme barnemoren her da hun er oppdratt til å føle skam og verdiløshet av et helt samfunn 3300 km sørøst for Oslo. Vi vil ikke forstå henne, og folk flest kommer aldri i hennes situasjon. I Norge er det annerledes, i alle fall litt. Da vi fikk se de første ultralydbildene ante vi fred og ingen fare, men legen sa at hun gjerne ville ta nye bilder da det kunne virke som om nakkefolden var større enn normalen. Der og da visste vi ikke hva det betydde, men vi vet det nå for å si det sånn. Jill Therese fikk innkalling til ny ultralyd 22. juni 2005. Fra før hadde vi Oda Sofie på ett år og en kraftfull bamsehund som heter Ringo.

Jeg passet Oda Sofie og Ringo den dagen og da Jill Therese kom gående mot huset gråt hun. I gangen spurte jeg om det var Downs og hun sa at de trodde det, men fremdeles var de ikke sikre. Hun hadde med brosjyrer hjem, der man kunne lese om alternativer for å avslutte svangerskapet samt et tlfnummer til ei som het Siss på Bærum Sykehus. Siss var hun som tok vare på slike som oss. Slike som kanskje ikke valgte abort. Siss ble viktig. Usikkerheten og tvilen var av den vanskelige sorten og jeg vil tro det ene og alene utgjorde neste steg.

Fostervannsprøve. Jeg har ofte lurt på hvorfor vi stakk ei nål inn til fosteret for å dra ut diagnosen, men jeg har ikke et godt svar annet enn at vi ville vite. Det var fremdeles fem-seks måneder igjen til fødselen. Det rare var at når vi tok prøven og spesiallegen på Rikshospitalet tok en ny ultralyd sa han at det var 90% sikkert at det IKKE var Downs. Dette var jo nyheter som kom overraskende på oss, og nå var sikkerheten trygt plassert i løse luften. Hospitalet sendte prøven til Danmark og jeg reiste opp til Giske i forbindelse med bandet jeg spilte i, The Margarets. Under en øving/studioinnspilling ringer telefonen. Det er Jill Therese som forteller at det er Downs, vi har 24 timer på å bestemme oss om vi skal beholde det eller ikke. Hva vil du? Nede ved sjøen blant vestlandstare og saltvann stod jeg og i løpet av noen tellerskritt skulle det altså avgjøres.

 Dette er et ultralydbilde som ble tatt en måned før fødselen.

Jeg sa at jeg ville beholde det. Bra, svarte hun, da vil vi det samme. Så la vi på uten å vite hva som ventet. Hvorfor vi valgte å beholde viste seg for oss å være like logisk som andre velger å ikke beholde barnet. Norsk lov har lagt til rette for det. Man føler seg kanskje mislykket og skamfull selv i 2015, og man må ikke undervurdere sykehuspolitikk og hva de sier til vordende foreldre om alternativene i dag. Noen sier at de vellykede historiene alltid kommer i avisen, og at virkeligheten er annerledes for de fleste downsforeldre. Jeg forstår at det kan virke skremmende, for oss var det også det, og det er ingen dans på roser å få barn med Downs. Men jeg tror ikke man danser så mye etter en abort heller. Så ofte det lar seg gjøre prøver jeg å fortelle at min sønn ikke er et syndrom, men et individuelt menneske med et stort hjerte, vekslende humør og større utfordringer enn folk flest. Men det finnes ikke en type Downsforeldre, Downssøstre, Downsbrødre eller Downsbarn. Det finnes foreldre, søstre, brødre og barn.

Ask takker for tilliten 16. november 2005.

De som har syndromet blir sjeldnere her til lands. Det er for meg skremmende urettferdig fordi man tar et syndrom og konkluderer med at alle som har det er like. På grunn av det vil det om noen år kanskje ikke bli født noen, ikke noen som kan settes bort på barnehjem engang. Det er alt annet enn et vellykket samfunn.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelHvilken prevensjon er riktig for deg?
Neste artikkelAmming ved introduksjon av fast føde
DEL