Det er ikke så lett å være tre år, nesten fire. Det har Jona forstått, og skriver derfor dette nydelige blogginnlegget til datteren sin.

Sist oppdatert: 5. June 2013

Du er tre -snart fire.
Du har så mange idéer.
Mange gode, og noen ikke fullt så gode.
Du har alltid en plan, som ofte ser helt annerledes ute enn min.
Du har så mange følelser, og noen ganger er de så store at det bobler over.
Og så skjer det ganske ofte at du får en idé, lager en plan og begynner å jobbe.
Og så kommer ubarmhjertige meg og bare ødelegger for deg.
Kaster den tomme kartongen som du skulle bruke.
Feier bort bladene du hadde lagt på et hemmelig sted.
Tørker bort vannet du lekte med.

Les også:

Mye vilje i liten kropp

Fins trassalderen?

Overbeskytter vi barna våre?

Plutselig har du ikke plass til alle følelsene dine lenger, fordi jeg presterte å ødelegge prosjektet ditt.
Og når du ikke får plass til følelsene dine inni din lille kropp, så øser du dem over på min.
Som regel klarer jeg å tenke meg om før jeg reagerer, men ikke alltid.
Noen ganger blir jeg sint tilbake fordi jeg ikke forstår, og bruker sinte ord.
Det burde jeg gjøre mindre av.

Jeg mener ikke å få deg til å tvile på deg selv, og ei heller å være slem når jeg sier “nei”.
Jeg er bare en voksen, og voksne forstår seg ikke alltid på barn.
Jeg greier ikke alltid å forstå at det i dine øyne ikke er noen
forskjell på fantastiske eksperimenter og
det jeg kaller rampestreker.
Men jeg prøver.

Tilgi meg.
Gi meg en sjanse til,
så skal jeg prøve å forstå når du har en plan.
Jeg skal prøve så godt jeg kan å følge med og ikke
avbryte før jeg må. Gi deg tid til å utforske, og kun
hjelpe når du ber meg om det.
Jeg har mye å lære.

Lyst til å lese mer av Jona? Følg bloggen Mammalivet

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelHvorfor jeg ammer to barn
Neste artikkelAmmetåka strikes again
DEL