Svangerskapet ble ikke helt som planlagt. Selvsagt ble heller ikke avslutningen dèt. Men det er for mye å skrive i en historie, så jeg har delt det opp i siste del av svangerskapet, fødsel og tiden etterpå.

Sist oppdatert: 12. juli 2012

I uke 13 merket jeg bekkenløsninger for første gang. Den ble stadig verre, og jeg var mer eller mindre avhengig av krykker eller hjelp for å komme meg rundt. Peanut vokste som han skulle i magen, og vi hadde bestemt at den lille prinsen skulle hete Sondre. I uke 28 skjedde det noe med ryggen og beina som er vanskelig å beskrive. Jeg fikk en utrolig smerte nedover i venstre ben, og til tider knakk beina under meg uten forvarsel. Det var smertefullt, og skremmende. Hver gang var jeg redd for å falle slik at jeg skadet babyen i magen eller meg selv.
En dag jeg var ute for å lufte hunden den lille runden jeg fortsatt klarte å gå, fikk jeg masse vonde kynnere pga anstrengelsen. For å komme meg raskere hjem tok jeg en snarvei, og falt så lang jeg var ned steinrøysa. Det gikk heldigvis bra med lillegutt, men etter det var det slutt på turer ut på egenhånd. Smertene gjorde også sitt til at jeg nærmest var umenneskelig på slutten. I løpet av en natt sov jeg ca 2 timer, fra kl 05 til 07 på  morgenen. Resten av døgnet satt jeg i sofaen og broderte på babyteppet til Sondre. Fysio konkluderte med at jeg hadde fått isjiasnerven i klem, og skulle holde meg i konstant ro for å ikke trigge smertene.
I uke 30 var jeg på kontroll hos jordmor på Riksen. Jeg fortalte om plagene mine, som ikke ble noe bedre med at magen ble tyngre. Hun foreslo en sjekk hos legen, og som sagt så gjort. Hun fortalte at det beste for barnet var om jeg holdt ut til keisersnittet i 38. uke, men jeg visste innerst inne at det ikke var mulig. Likevel ville jeg gjøre mitt beste for at lillegutt skulle få den best mulige starten på livet. Vi ble enige om ny kontroll i 34. uke, og i mellomtiden skulle jeg gå til jordmor hver 14. dag.
I uke 32 var smertene mye verre, og jeg holdt senga store deler av dagen. Uansett om jeg satt, sto, lå eller gikk var det ubeskrivelig vondt. I ryggen hadde jeg utviklet muskelbetennelse pga anstrengelsene ved å holde meg på beina. Når jeg kom til ny kontroll hos jordmor var jeg ikke meg selv i det hele tatt. Jordmor forsto at her var det ikke lenger snakk om å holde ut til 38. uke, men at hver dag telte! Vi snakket om risiko ved prematur fødsel, hvordan det var på Nyfødt avd. og generelt forberedte oss på fødsel. I hodet mitt hadde jeg verdens dårligste samvittighet for den lille gutten som lå i magen, men jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre for å holde ut.
I min desperasjon ble det tatt kontakt med Smerte poliklinikken på Riksen, og de diskuterte saken min lenge; Men fordi jeg er multiallergiker ble utfallet at medisinen jeg tålte, tålte ikke fosteret – og omvendt! Dermed var det ingen behandling som kunne hjelpe. Flere ganger i uken fram til fødselen snakket jeg med legen pr tlf, og hun forberedte meg på noe av det hun regnet med at vi skulle i gjennom. Jeg fikk time til ny kontroll hos henne på 34+2 og vekstkontroll med UL på 34+6. Magen vokste raskere enn noen gang, og hver dag kjente jeg spark og bevegelser fra den lille astronauten inne i magen. Hver kveld dyttet han rumpen sin fra side til side, så man så at hele magen svingte.
På siste vekstkontroll var Sondre 1710 gram og 38 cm. I snitt legger babyene på seg ca 250 gram i uka på slutten, så ved neste kontroll burde han veie rundt 2,7 kg. Hvis han fortsatte slik ville han veie nærmere 4 kg ved termin. Jeg vet ikke om det bare var instinktet eller noe annet, men jeg følte at Sondre ikke vokste som han skulle på slutten – og at magen stagnerte litt de siste 14 dagene. Rart å tenke på i ettertid…
Ved kontroll på 34+2, 18. juni, var jeg helt  utkjørt. De siste to ukene hadde jeg telt dager, timer og minutter. Milepælen for meg var den dagen, nå måtte det snart skje noe! Legen så raskt hvordan situasjonen hadde forandret seg på fire uker siden sist vi hadde sett hverandre. Likevel håpet hun at jeg ville si at jeg ville prøve i noen uker til. Stakkar, det er jo jobben hennes, men hun fant fort ut at jeg ikke var klar for forhandlinger. Hun forsvant ut en liten stund, og kom tilbake med en lapp hvor det sto:
“Keisersnitt 20. juni kl. 09.00”. Lettelsen var total!!
Selv om man forbereder seg i 9 måneder, eller 7,5 for min del, så er man aldri helt klar. Og nå hadde jeg plutselig dårlig tid… Alt jeg hadde planlagt gjort de neste seks ukene måtte gjøres i løpet av to døgn. Og så lenge jeg fikk gjort minimalt selv, ble det Espen som fikk det verste stresset. Men vi klarte det, selv om vi var utmattet da vi reiste til Riksen morgenen den 20. juni – klare for fødselen til vår sønn.
På vei til sykehuset ringte tlf; Det var legen. En dame var blitt akutt syk, og trengte omfattende kirurgi omgående. Det ville ta hele dagen, og de måtte derfor utsette mitt keisersnitt. I ettertid kan jeg le av det, men der og da føltes det som å få seg en på tygga. Både Espen og jeg var psykisk og fysisk utslitt, men vi reiste hjem med tanken på å ta til ny giv dagen etter. Legen lovte: “21. juni SKAL dere bli foreldre”!
Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelMay uke 25: 3D ultralyd og våkenetter
Neste artikkelSondre kommer til verden!
DEL