– Er det mye stress å være mamma, var det ei som spurte meg her om dagen. – Neida, svarte jeg kjekt. For det syns jeg faktisk ikke det er. Jeg hadde trodd det skulle være mye verre! Selvsagt er jeg sliten, og det er helt klart enklere å ta seg en snartur på butikken hvis man ikke har barn, men stress? Nei, det er det ikke.

Sist oppdatert: 19. June 2013

Likevel har jeg en følelse av at hvis hun hadde spurt Kevin om jeg er stresset om dagen, så hadde han ikke svart «neida» like kjekt. Det er nemlig ikke så lett for de som av og til må forstyrre meg i babyboblen.

Å være mamma er faktisk avstressende. Hvis jeg blir anspent, blir minien urolig, og da får jeg fort en påminner om å ta det med ro og puste med magen. Det er som å ha en pulsalarm. Problemet er at den bare fungerer så lenge jeg får fokusere på henne.

Les også:

Det beste du kan gjøre for barnet ditt

Til alle mødre – du er en god mamma!

En mors ønskeliste

Sur fordi noen får meg til å føle meg som en egoist
Hvis noen andre krever det minste lille av meg, så skyter pulsen til himmels, og jeg blir stresset, sur og gretten. Da er jeg nok ikke verdens koseligste menneske. Jeg kaster ut noen sure kommentarer, og vet egentlig godt at jeg høres ut som en tenåringsjente som diskuterer rydding av rommet med moren sin. Så får jeg forferdelig dårlig samvittighet. Deretter blir jeg ordentlig sur for at noen får meg til å føle meg som en superegoist, for de må jo forstå at jeg har mer enn nok med å være mamma akkurat nå. Jeg har rett og slett hverken tid eller overskudd til å gjøre noe annet enn å ta vare på henne. Til slutt blir jeg skikkelig lei meg og gråter noen ulykkelige tårer, fordi jeg føler meg trukket i alle retninger og ikke klarer å stille opp. Og da må folk klappe og klemme på meg og forsikre meg om at det er i orden, og om at jeg er en god venn, en god kone og en god mamma.

Skjønner han ikke at det passer dårlig?
En annen måte å få pulsen min til å stige er å forstyrre rutinene mine. Dagen kan gå så den suser, jeg har ammet, skiftet bleie, kokt kaffe, satt apekatten i bæresjalet og fått luftet hunden og gjort husarbeid. Da tar Kevin over, og jeg har endelig tid til å vaske badet, men så ringer telefonen hans. Det er jobben, og han skal begynne tidlig den dagen. Da faller alt sammen. Plutselig er jeg superstresset over hvor lenge det er siden jeg vasket badet sist, og sur for at Kevin aldri gjør det. Hvorfor sa han ja til å begynne tidlig akkurat i dag, forresten? Skjønner han ikke at det passer dårlig? Dessuten burde han ha støvsugd og ryddet ut av oppvaskmaskinen i går, jeg så at han satt og så på TV i en halvtime, og da kunne han ha gjort en hel del. Så det så!

Ella kan ligge under babygymen i ti minutter av gangen - akkurat lenge nok til at Ingunn får smurt seg en brødskive og spist, skrevet en mail eller ryddet  litt.Kanskje er det sånn at hverdagslivet blir mer stressende når man får barn. Det føles viktigere å ha det rent og ryddig hjemme, og hver gang man har fått gode rutiner, så er det noe som endrer seg. Ofte er man litt sliten, så det skal ikke så mye til før man mister oversikten. Man skaller hodet i de rareste ting fordi man glemmer å se seg for, og smerteterskelen er lavere fordi man ikke har sovet. Og så hadde det vært veldig fint om den man bor sammen med kunne stå på pinne for å gjøre livet ditt enklere ved å lese tankene dine, se hva du har behov for før du vet det selv og aldri gå i veien eller ha egne planer. Det er da vel ikke å være for storforlangende?

Les også:

Familiens beste og den enkeltes behov

Du vet du er småbarnsmamma når...

Ikke stressende, men mer krevende
Så nei, det er ikke stressende å være mamma. Men hverdagen blir absolutt mer krevende. For noen dager siden ble jeg avbrutt av gråt i det jeg var i ferd med å ta på meg sokkene mine, og i to timer løp jeg rundt med bare én sokk. Sånn er det. Nå skal jeg bare øve på å trekke pusten dypt ned i magen når jeg kjenner at skuldrene kryper opp under ørene og pulsen stiger, og så skal jeg jobbe med lysten til å bite hodet av Kevin bare fordi han må på do akkurat i det jeg tenker på å skifte en bleie. Jeg gjør nok lurt i å tenke over at universet ikke dreier rundt jenta mi og meg, selv om mitt univers gjør det. Og så skal jeg vurdere å komme ut av babyboblen iblant. Kanskje.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelAmmetåke – hva er det?
Neste artikkelJeg fikk aldri trykketrang!
DEL