Det skal være like naturlig å si nei til alkohol som å si nei til en kopp kaffe, mener blogger Lammelårtanker.

Sist oppdatert: 23. August 2013

Et klassisk diskusjonstema – særlig for småbarnsforeldre – er hva som er akseptabelt alkoholforbruk. Diskusjonene er til dels høylytte og preges av dem som hevder måteholdere er hysterikere og de som sliter med drikkepress og dårlig forhold til alkohol selv. Dårlig forhold til alkohol kan skyldes mye, for eksempel negative erfaringer med berusede mennesker eller at en vet at en ikke tåler alkohol selv.

Kan man egentlig drikke alkohol i det hele tatt når man har hjemmeboende barn? Vil drikking alltid ha en negativ side?

Les mer: Griper du inn mot foreldre på fylla?
                Travle foreldre? Ikke dropp vennene!

Trenger flere uredde damer
Elin Ørjasæter er en av favorittdamene mine – rett og slett fordi hun ikke er redd for å uttale seg om ting som trenger lufting. Uredde damer er kanskje det vi trenger mer av i mediebildet.  Altfor mange er redde for å si hva de mener og bli sett med et kritisk blikk. 

Skummel vane
Ifølge meg selv er alkohol en skummel vane, man tuller ikke med alkohol, for snart tuller den tilbake på en lite hyggelig måte. Derfor er det skummelt at alkoholforbruket øker mer og mer. Tall fra Sirus (Statens institutt for rusmiddelforskning) viser en økning på 58 prosent fra 2000 til 2011. Det er ganske mye og det sier en del om endringer i vaner og dermed forventninger til hva som er normalt. Tror vi at vi blir sofistikerte av å nippe til et glass vin utover kveldstimene? Hvor kommer disse vanene fra? Er det etterligninger etter folk med et ønsket image vi imiterer?

Privatsak om man drikker eller ikke
Å være den som sier nei til alkohol kan i noen sammenhenger gjøre folk svært usikre, som om jeg kritiserer deres livsstil. Å si nei til alkohol er å ikke akseptere den som tilbyr. Hvis jeg ikke drikker blir det forstått som at jeg avviser stemningen, stiller meg utenfor fellesskapet som tilbys. Rart er det at spørsmålet blir stilt i sammenkomster der ukjente mennesker samles. Jeg har aldri forsøkt å stille spørsmålet tilbake: Hvorfor drikker du? Jeg tror jeg ville blitt møtt med skepsis og avvisning. Men: Burde det ikke forbli en privatsak både hvorfor man drikker og ikke? Alternativt vært like lite truende å stille begge spørsmålene?

Hvorfor er alkohol en selvfølge?
At alkohol skal være en selvfølge i sosiale sammenhenger skremmer meg. Selv i barnedåper blir det noen ganger servert alkohol! Hva er egentlig galt med saft og Mozell?

Selv jeg skjønner at noen ganger vil man bare kose seg med noe godt å drikke og at det ikke trenger å være mer komplisert enn det, det er den andre drikkingen jeg vil til livs.

Les mer: Kjærestetips for nybakte foreldre
                Slik får du samlivet til å vare

Det skal være like naturlig å si nei til alkohol som å si nei til en kopp kaffe!

Det skal være lov uten at det mases på og kreves en begrunnelse for. Det er et personlig valg man ikke skal trenge å begrunne. Ganske enkelt. Og der har vi en jobb å gjøre alle sammen, for hvordan snakker vi om alkohol? Er det fullt party i stemmen når det nevnes? Legges det til nytelse i stemmen? Fremstilles det som om det er en forutsetning for å kose seg og slappe av?

Hvordan opplever barna drikking?
Det kan være vanskelig å se eget alkoholforbruk med et barns øyne og det er lett å bagatellisere “et glass” nå og da. Akkurat hvordan barna opplever drikkingen er kanskje vanskelig å si før barna er voksne og ser tilbake på barndommen? Å innføre et totalforbud mot alkohol så lenge man har hjemmeboende barn tror jeg bare fører til ignorering, latterliggjøring og stigmatisering. Jeg vet heller ikke om det er noen hensikt i det. Vi har alle ulike toleransegrenser for hva som er ok og ikke, og disse kan ikke nødvendigvis reguleres fra andre enn den som selv drikker. Vi har likevel et ansvar for å si ifra dersom vi er vitne til at folk drikker for mye, og i særdeleshet når de har ansvar for unger.

Barna lærer av oss
Unger lærer drikkemønsteret gjennom observasjon av foreldrene, det er vi som viser dem hva som er “normalt”. Større unger som kjeder seg begynner noen ganger å drikke. Det er et tankekors. Hva kan vi gjøre for å forebygge alkoholkultur blant ungene våre? Selv om det tilhører unntakene, så er også unntak tilfeller som kan gjelde ditt barn eller ditt barns venner: Enkelte tolvåringer drikker, skremmende?

Les mer: Barnet ditt får med seg mer enn du tror

Drikkekulturen burde kritiseres mer
At alkoholrelatert sykefravær utgjorde 4,1 milliarder kroner i 2011, sier en god del om “drikkekulturen” og om konsekvensene det får for arbeidslivet. Jeg synes det er helt vilt at dette ikke er mer kritisert enn det er! Særlig med tanke på hvor stort stigma det ligger rundt mennesker som uforskyldt blir hengende i NAV-systemet år etter år, fordi de er traumatisert av tillitspersoners alkoholforbruk og overgrep. Hvorfor trøkkes alltid de som allerede ligger enda mer ned? Hvorfor er folk så lite dømmende overfor alkoholindusert sykefravær og så altfor aksepterende overfor folk som ikke setter grenser for egen drikking?

Hvorfor bryr vi oss så lite?

Vil du lese mer fra Lammelårtankers blogg? Se her.
Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelBarselgruppe med sprudlevin
Neste artikkelViljar satt fast – måtte hjelpes ut
DEL