Marte vil skape barndomsminner for Snuppa og Lillemann. Blåbærplukking, slik som Marte selv husker det fra hun var liten. Men alt blir ikke like hyggelig som planlagt.

Publisert: 12. august 2013

Noe av det jeg husker best fra mine barndoms somre, er blåbærturene i slutten av juli. Vi pakket ned bærplukkere, bøtter og myggspray og kastet oss på syklene med retning blåbærlynga.

Les mer: Et ubetenksomt øyeblikk
                Aldri lov bort en hest

Mamma visste om et hemmelig sted. Et sted der det bugnet av deilige, søte, blåe bær. Da vi kom hjem hadde vi blåbærparty. Da var det bare å hive innpå så mange bær man klarte helt frem til leggetid.

Klar unger? Klar til å skape sommerminner?Det beste sommerminnet
Jeg var på ganske godt humør da jeg svingte ut fra parkeringen foran Nille i går. Tre, røde, nyinnkjøpte bærplukkere lå i bagasjerommet. Nå skulle barndomsminner skapes.

Dette skulle de se tilbake på når de var voksne og etter hvert fikk egne barn. Hvis noen spurte dem: «Hva husker du best fra sommerferien da du var barn?» skulle de svare med myke øyne: «Blåbærturene med mamma i slutten av juli».

Retning skauen
Jeg samlet sammen toåringen og treåringen (Ja, såpass tidlig må man da begynne hvis man skal skape barndomsminner), og satte snuten i retning skauen.

Vi parkerte ved bærfeltet og trasket lett innover stien. Vi kom ikke lang før vi så de mørkeblå bærene lyse mot oss.

Alle fikk utdelt en bærplukker, ungene fikk en kopp hver og jeg tok ti-liters-bøtta.

Les mer: DENNE sommerferien skal bli bra
                Aldri fornøyd

Plukk, Lillemann! Plukk!Vanskelig terreng
Det begynte bra. Treåringen satt seg midt i en tue og gomlet blåbær med begge nevene. Toåringen fant et strå og tredde dem på. Oh, idyll!

Men så begynte toåringen å knirke. Det var altfor vanskelig å manøvrere seg rundt i den tøffe lyngen på små toårsføtter. Til slutt reiste hun seg opp, åpnet munnen på vidt gap, tok sats fra magen og sendte ut et voldsomt vræl i retning meg.

Okei, vi henter vogna
Okei, okei, okei. Jeg skrittet nedover mellom lyng og bær og løftet henne opp. Bar henne med meg til den tua jeg stod ved, og satte henne ned igjen. Men Snuppa var lei. Myggen surret, lyngen stakk og magen var kvalm av blåbær. Nå skulle hun bæres. Hun løftet føttene under seg hver gang jeg prøvde å sette henne ned.

Jeg kikket ned i bøtta mi. Jeg kunne fortsatt se den røde bunnen gjennom det tynne laget med bær. Jeg prøvde å plukke med Snuppa på armen, men ga opp med en gang.

Okei. Vi henter vogna.

Les mer: 25 ting du aldri får høre fra en treåring
                Mine regler på lekeplassen

Tilbake til start
Tilbake til bilen, Snuppa oppi vognen. Sånn, tilbake til skogen. Kommer du Lillemann?

Men Lillemann var plutselig sulten. Selv om jeg vet at han ikke var det. Han spiste tre skiver med kaviar rett før vi gikk. Men dårlig humør smitter, spesielt det dårlige. Og han har funnet ut at han får større respons hvis han sier at han er sulten enn at alt bare er dumt.

Jeg bestakk han med sjokolade. Hvis han ble med og plukket bøtta full, uten å mase og sutre, skulle han få sjokolade etterpå.

Det funket. I hvert fall en liten stund.

Mamma, jeg er tørst
Vi plukket i fem minutter til mens Lillesøster satt og surmulte i vogna på stien. Så var Lillemann tørst. Heldigvis tok jeg med vann. Men det lå igjen i bilen.

Vi trasket tilbake. Fant vannet, slukket tørsten og alle var glade. Men så insisterte Lillemann på at han skulle ha med seg skateboardet sitt som lå i bagasjerommet. Jeg spurte hva han skulle med skateboard midt ute i skogen, men det fikk jeg aldri noe fornuftig svar på.

Jeg sa at da fikk han bære det selv, for at jeg ikke under noen omstendigheter kom til å bære det for han. Lillemann nikket og sa ja.

Er vi ferdig nå?
Ut i lyngen igjen. Jeg innså at målet om å plukke hele ti-liters-bøtta full kanskje var litt vel ambisiøst. Vi ble enig om at jeg skulle få plukke beholderen på bærplukkeren full. Så skulle vi kjøpe sjokolade.

De neste ti minuttene foregikk omtrent slik:

«Mamma? Er den full nå?»

«Nei, vennen min. Ikke ennå».

«Nå da, mamma? Er den full nå?»

«Nei, den er fortsatt ikke full».

Jeg tok én jafs med plukkeren over ei tue.

«Nå da? Nå er den vel full?»

«Uææææh! Uææææh! Uææææh!»

Det var Lillesøster som mistet oss av syne fra stien.

Lekeland neste
Det ble ingen full bærplukker. Og langt fra noen full ti-liters-bøtte. Like etterpå stablet vi oss mot bilen igjen. Jeg med bøtta i den ene hånda, skateboardet under den andre mens jeg dyttet vogna med hoftene.

Det ble ingen barndoms sommerminner den dagen heller. I hvert fall ingen å skryte av. Og når jeg tenker godt etter, så er jeg egentlig ikke så veldig begeistret for blåbærplukking selv heller.

I morgen drar vi på Lekeland.

Har du skapt barndomsminner i sommer?

Følg Martes egen blogg Casakaos.no

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelLegen ville helst at mor kom med ungene
Neste artikkelNår forelskelsen går over
DEL