Før i tiden visste Marte hvor hun hadde alle tingene sine. Men det var inntil hun fikk mann og barn.

Publisert: 4. januar 2013

 «Sjur!»

«Sjuuuuuur!»

Jeg står dryppende våt midt på badegulvet. Håndkleknaggen er tom. På gulvet bak baderomsdøra ligger en haug med håndklær. Blant annet mitt. Men det er vått og møkkete og jeg har liten lyst til å tørke meg med det.

«Sjur!» roper jeg ut døra så høyt jeg kan.

Jeg hører tuslende skritt i gangen.

«Jaaa?» Mannen stikker hodet spørrende inn.

«Hva er det for noe?»

Les mer: Slipp til de forbudte følelsene

«Hvorfor ligger håndkleet mitt på gulvet? Og hva har alle de andre håndklærne blitt brukt til? Og hvorfor kan ikke dere bare la håndkleet mitt være i fred? Jeg har sagt hundre ganger at dere ikke skal bruke det. Men, never mind, kan du være så snill å hente et nytt håndkle til meg?»

Mannen ser spørrende på meg et par sekunder. Fordøyer informasjonen. Så ser han ned på haugen med håndklær.

«Det er ikke jeg som har lagt det der. Det må være en av ungene», sier han og klør seg på haken.

«Ja, men kan du hente et håndkle til meg», spør jeg utålmodig.

Jeg er våt og det er kaldt.

Les mer: – Jeg får sjelden dusje alene

Håndklekrangel
Noen ganger har noen hengt håndkleet et annet sted. På en annen knagg. Eller bare slengt det over dusjen. Hvem har brukt det? Og til hva? Har mannen tørket våte barnerumper? Har Lillemann tørket halvrene barnehender etter å ha vasket dem selv? Har noen tisset på det? Har noen tørket sin snørrete overleppe med håndkleet mitt? Eller har det bare falt ned, og noen har hengt det opp for å være grei, dog på feil plass? Uansett, så frister det ikke å bruke det samme håndkleet. Det er en grunn til at vi har hver våre håndklær.

Har du sett hårklypen min?

Det er forresten ikke bare håndklærne mine det blir tuklet med.

To minutter tidligere stod jeg i dusjen og lette etter hårklypa mi. Den jeg setter håret opp med når balsamen skal virke i to minutter og jeg skal fortsette dusjingen uten å få vann i håret.

Og så, borte… Det endte med at jeg måtte gå ut av dusjen og finne en strikk i skuffen.

Veldig irriterende.

Les mer: Sinna på forundret mann

Alt på sin plass
Før jeg fikk mann og barn, visste jeg stort sett alltid hvor alle tingene var. Det meste hadde sin egen, faste plass, og ble også stort sett plassert akkurat der.

Jeg visste alltid hvor mye melk jeg hadde igjen, og når det var på tide å kjøpe mer. Nå spiser jeg stadig frokost uten melk, fordi noen har forsynt seg av melken min. Og det som er så rart, er at det kun er jeg som drikker skummetmelk her i huset. Barna drikker lettmelk, og mannen drikker ikke melk i det hele tatt. Likevel forsvinner skummetmelken min stadig vekk.

Les mer: Mannens morgenkaos

Hvor er sjokoladen min?
Enda verre er det når den halve platen med sjokolade plutselig er borte fra skapet, når barna endelig er i seng og jeg har sett frem til å mumse litt foran tv-en den siste timen før jeg selv stuper i seng. Mannen eller barna? Det er umulig å fordele skyld. De skylder på hverandre. Men det spiller ingen rolle, jeg vil bare ha sjokoladen min!

Og vet du hva som er skikkelig irriterende: Jeg er avhengig av nesespray, og har alltid en flaske liggende i bilen. Gjett hvor gøy det er å kjenne at nesen tetter seg til på vei til ett eller annet sted, når alle apotekene er stengt (de selger ikke nesespray i dagligvaren her i Spania) og så finne ut at noen har tatt nesesprayen som lå i hanskerommet? Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har snudd bilen og kjørt hjem for å lete etter den andre sprayen som alltid står på nattbordet, men som for øvrig også plutselig er borte.

Les mer: Uforskammet besøk

Maskarabørste full av kattehår
Og jeg nevner i fleng: maskarabørste full av kattehår, tannbørsten under sofaputen full av smuler, oppklippede blader jeg ikke har lest ennå, bøker brukt som tegnepapir, nyvasket mobillader i vaskemaskinen, mystiske flekker på sengetøyet (er det snørr? Bæsj? Appelsinjus? Sikkel fra den som stjal sjokoladen min?) Forsvunnet ostehøvel, fjernkontroll, flaskeåpner og skrapelodd med 25 kroner på. Og den ene tøffelen min som sporløst forsvant tidligere i høst. Hvor tar det veien?

Mye rart, men ingen ostehøvel.

Jeg prøver virkelig (vel, jeg gjør i hvert fall et forsøk innimellom) å lage systemer og rutiner på ting sånn at det skal bli lettere å komme gjennom hverdagen. Som tydelig merking av håndkleknagger, nesespray på fast plass i bilen, sjokolade plassert på øverste hylle i kjøkkenskapet, ostehøvel på fast plass og maskara og tannbørste utenfor rekkevidde for små barnehender.

Men det nytter ikke med gode rutiner når ingen andre følger dem.

Jeg vil bare ha tingene mine i fred. Er det så mye å be om da?

Følg Martes blogg Casakaos.no

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelGravide skeptiske til influensavaksine
Neste artikkelLivredd for å gjøre noe feil!
DEL