Dagen før fødselen skjønte jeg det: I løpet av kun noen få dager kommer hun! Jeg hadde i forkant flere tegn på at fødselen nærmet seg med stormskritt og pakket derfor ned siste rest i sykehusbagen. Nå var vi veldig klare til å møte lillemor!
Tidligere i uken hadde jeg vært på to modningsakupunkturtimer. Under og i etterkant av disse timene fikk jeg bekrefte på at jeg responderer veldig godt på akupunktur. Allerede mens jeg lå med nålene rundt omkring på kroppen merket jeg det: Kynnerne økte på og de tok skikkelig tak bak i ryggen. Ordentlige modningsrier! I tillegg til at jeg fikk nålene strategisk plassert, sjekket jordmor om jeg var moden og det var jeg! Jeg hadde åpning på 1 cm og jordmoren tøyde livmorhalsen slik at den nå var 2 cm. Et sikkert tegn på at fødselen nærmet seg!
 
På kvelden etter den siste akupunkturtimen fikk jeg ytterligere tegn på at det nå ikke var lenge igjen. Slimproppen gikk, jeg fikk blodig utflod, løs mage og kynnerne bare økte på. Om natten våknet jeg av sammentrekningene, og etter hvert forstod jeg at dette var ikke bare modning, men ordentlige rier. I starten tok jeg ikke tiden på disse. Jeg sov mellom dem, men våknet hver gang riene kom. I 5-6-tida stod jeg opp. Da var de såpass vonde at jeg ikke klarte å ligge i ro lenger.
 
Under frokosten med Andrea lurte hun svært på hvorfor mamma pustet så fælt. Da sa pappa til Andrea: ”Det er fordi mamma har så vondt fordi lillesøster kommer ut av magen i dag”. Da utbrøt Andrea med begeistring: ”Jippi, jippi, jippi!”. Andrea ble levert i barnehagen og vi informerte personalet i barnehagen om at noen venner av oss kom til å hente henne denne dagen. Klokken 13 kom riene hvert 4. minutt og varte opp mot ett minutt hver gang. Det var endelig på tide å oppsøke fødeavdelingen.
 
Vel inne på sykehuset fikk vi tildelt et undersøkelsesrom og jeg fikk konstatert 3 cm åpning. Jeg hadde på forhånd håpet på ytterligere åpning og må innrømme jeg ble litt skuffet. Riene ble kategorisert som sterke noe som likevel var positivt. På fødestuen gikk jeg i badekaret og fikk god hjelp av det varme vannet, lystgassen og massasje og oppmuntring fra både jordmor og mannen min. Etter en stund ønsket jeg å prøve akupunktur både for å lindre smertene og for å få riene til å bli mer effektive. Nålene ble satt. Riene varte lengre, men jeg merket ikke så godt smertelindringen.
 
Jordmor syntes dette tok for lang tid og hun merket at jeg begynte å bli sliten derfor tok hun vannet for å få fortgang i prosessen. Riene økte på, det samme gjorde smertene. Dessverre var det kun 5 cm åpning og da var klokken blitt 18. Jeg var sliten og fikk anbefalt epidural. Epiduralen gav meg ny giv og jeg klarte igjen å jobbe med riene, i stedet for mot dem.
 
Jeg fikk beveget meg mer og etter et par timer fikk jeg den berømte trykketangen. Jordmor bekreftet at nå stod hodet rett innenfor åpningen og jeg bare kunne presse. Jeg synes i grunn alt hadde gått så fort at jeg utbrøt: ”Tuller du, får jeg presse allerede nå? Er du helt sikker?”. Jeg var så glad for at jeg snart skulle få møte lillemor og presset alt jeg kunne.
 
Etter 10 minutter med pressrier var hun der! En nydelig liten jente! Så fullkommen og herlig! Hun kom ut med et skrik, men roet seg umiddelbart med en gang jeg fikk henne opp på brystet. Mia ble født kl 21 på kvelden. Hun veide 3800 gram og var 50 cm lang. Alt hadde gått så fint, mye bedre enn jeg på forhånd hadde fryktet, og både mannen min og jeg var overlykkelige og veldig rørt. Vi ringte umiddelbart rundt til den nærmeste familien – så stolte var vi!
 
Andrea fikk møte lillesøster dagen etter. Etter å ha kikket litt på magen min (som ennå var ganske så stor) spurte hun: ”Er lillesøster i magen ennå?” Jeg pekte bort på glasskrybben, som jeg hadde plassert et stykke fra meg for ikke å gjøre henne sjalu. Andrea ble umiddelbart fascinert av den lille babyen og sa at hun var veldig glad i lillesøster. I etterkant har vi fått ytterligere bekreftelse på at hun er fornøyd med å den nye rollen som storesøster. Hun er stadig borte og koser med den lille og passer på å fortelle oss voksne dersom lille Mia skriker. Andrea er virkelig ei stolt storesøster og vi merker foreløpig ingenting til sjalusi hos henne.
 
Mia sliter litt med luftsmerter på kveldstid, men jeg har så godt som sluttet med alt av meieriprodukter i det siste og merker allerede nå en bedring hos Mia. Mia sover mye på dagtid og vi gleder oss til at hun skal bli enda mer våken slik at vi kan bli bedre kjent med vårt nye familemedlem. Tenk at ni måneder har gått og her sitter jeg med ei velskapt lita jente liggende på sofaen ved siden av meg. Går det an å bli mer lykkelig?
 
Jeg vil med dette takke alle dere som har fulgt meg gjennom svangerskapet. Det har vært koselig å dele både bekymringer og gleder med dere. Jeg vil også takke Babyverden for å ha fått lovt å publisere tankene mine her. Spesielt vil jeg takke Maren på Babyverden som har hjulpet meg på vei med det skriftlige. I tiden fremover skal jeg nyte rollen som tobarnsmamma. Det er en rolle som krever mye, men som gir så uendelig mye mer tilbake!
 
Takk for meg!
 
Stor klem fra  Siri

DEL
Forrige artikkelSlik regnes svangerskapsuker, vekt og lengde på Babyverden
Neste artikkelMorkakens størrelse og plassering