Mannen min kom endelig hjem fra firmareisen sin denne uken. Han har vært borte i 14 dager. Den første uken alene var helt pyton siden kvalmen ennå hang i, men den siste uken har Andrea og jeg klart oss mye bedre. Det hjelper på humøret når formen forbedrer seg. For et lite barn på 2 1/2 år så er nok 14 dager veldig lenge. Jeg merket det på henne mot slutten at hun savnet pappaen sin. Hun kan ikke sette ord på følelsene sine, men hun fikk et trist uttrykk i øynene sine når jeg spurte om hun savnet ham. Desto bedre var det da å få ham hjem igjen!

Sist oppdatert: 19. september 2005

Denne uken skal vi alle tre reise til syden. Etter den dårlige sommeren, med lave sommertemperaturer og lite sol, bestemte vi oss for at vi skulle spandere på oss en sydentur. Jeg har vært veldig spent på hvorvidt kvalmen kom til å forsvinne eller ikke før reisen og jeg er veldig lettet for at det ser ut som at kvalmen nå har forvunnet for godt! Nå gleder vi oss masse alle tre. Andrea ser ut til at hun har sin egen oppfatning av hvordan det vil bli i Spania: «I spania er det varmt! Vi skal spise masse is og bade!» sier hun. Forhåpentligvis kommer vi alle til å få en flott ferie der nede.
 
Som gravid har jeg prøvd å finne ut om det er spesielle forholdsregler jeg må ta i forbindelse med utenlandsturen. Jeg kom blant annet over at sjansen for at jeg kan smittes av toxoplasmose er mye høyere i sydligere strøk enn i Norge. Hygienereglene jeg praktiserer i Norge, må derfor praktiseres enda strengere i utlandet. Det betyr at jeg må passe på å være veldig nøye med håndhygienen og unngå spesielt rått kjøtt, spekemat, uvaskede grønnsaker, frukt og bær. I og med at jeg ikke har kontroll på hvordan grønnsakene behandles når jeg er på restaurant så kommer jeg til å unngå å spise ukokte grønnsaker. Vi har kjøkken på rommet og jeg får heller spise frukt og grønnsaker som jeg har vasket selv. Da jeg har jeg kontrollen og slipper å bli usikker hvorvidt kokken har vasket maten godt nok eller ikke.
 
Den lille i magen har nå utviklet seg til å bli nesten fem centimeter lang. Det er nå helt tydelig at det er en liten baby der inne. Tidligere i svangerskapet har jeg hatt vanskeligheter med å se på bilder at det faktisk er et menneskefoster der inne, men nå er det ikke tvil lenger. Tenk at den lille nå har fått 20 små tannknopper inne i de knøttsmå gommene sine! Utrolig rart for meg å tenke på all den utviklingen som skjer hele tiden. Fosteret beveger seg visstnok masse der inne, men det er enda for tidlig for meg å kjenne. Jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg til å kjenn de første små «gullfiskbevegelsene»! Forhåpentligvis så slipper jeg å vente så lenge før det skjer. Jeg mener å ha lest at de første bevegelsene kan kjennes fra uke 14-18 for andre gangs fødende. Da kan det i prinsippet skje om tre uker!
 
Jeg nærmer meg nå den magiske 12-ukesgrensen. De aller fleste aborter skjer innen denne tid og sjansen for at noe skal gå galt nå er heldigvis minimal. Om dette ikke er en garanti så er det i hvertfall en viss trygghet i å vite dette. Nå kan jeg senke skuldrene ytterligere og glede meg enda mer til april når vårt andre barn har termin!
Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelSiri uke 10
Neste artikkelFostre kan gråte
DEL