Selv om Signe og familien har hatt en fin jul fikk hun ikke det hun ønsket seg aller mest. Ingen positiv test, og heller ingen mens. Flere venninner er blitt gravide og Signe føler seg litt nedstemt. Bedre ble det ikke da hun overhørte en frekk kommentar på en juletrefest.

Publisert: 3. januar 2008

Julen er for meg en svært positiv tid. Det er greit nok at julestria fører med seg en del ekstra arbeid, men mesteparten av det er hyggelig synes jeg. Da kan man med god samvittighet prioritere å rydde litt i skuffer og skap, se på gamle postkort, og bake julekaker sammen med barna. Det er deilig å fylle huset med duften av julekaker og appelsiner, henge opp mengder av lys, adventsstjerner og adventsstaker. Det er en koselig tid.

Adventstiden har imidlertid blitt uvant mørk her hos oss i år, fordi minstemann Trygve har klart å ta livet av alle adventsstakene våre. Vi har skiftet lyspærer, kjøpt en ny, og festet ledninger, – likevel har stakene gått rake veien i gulvet, og har dermed blitt ødelagt. Så vi har hatt adventsstaker uten lys i år… Jeg synes det har vært litt stusslig, men slik er det å ha aktive små elektrikere i hus!

Julefeiringen hos oss var veldig hyggelig. Guttene oppførte seg ganske pent hele dagen, dog iveren tok overhånd noen ganger under gaveåpningen. Det er jo uansett slik det skal være! Vi feiret sammen bare vi fem i familien, men det var mye liv her i heimen til tross for at vi ikke var flere. All julematen var vellykket, julekakene ble gledelig tatt i mot, og guttene kunne stolte fortelle til pappaen sin hvilke kaker hvem av dem hadde laget. Glade gutter, pyntet i like skjorter for anledningen – stilige ja!

Alle fikk vi det vi noe av det vi ønsket oss; vi voksne fikk penger, noen duker, og pynteting, mens barna fikk en god blanding av tøffe klær og leker som de hadde ønsket seg. Ungene fikk være oppe til klokken passerte 22 om kvelden, slik at de fikk litt tid til å leke seg med de nye fine tingene sine. Da var vi voksne også rimelig trøtte attpå dagen, og fulgte ganske så raskt etter i seng.

Nå er vi midt i romjulen, og jeg skal på arbeid igjen i morgen. Jeg har hatt fri i fire dager nå – jeg var kjempeglad for å ha helt fri på juleaften. Det hadde nok blitt en trist jul for meg hvis ikke. Det sier seg nesten selv at det føles umennesklig å måtte være borte fra barna på julekvelden grunnet arbeid, særlig når de er så små som guttene våre er. Jeg skal jobbe nyttårskvelden, men rekker uansett hjem til midnatt – det er jo liksom da det er morsomt å være sammen med ungene. Jeg og Erik har pleid å vekke dem opp like før midnatt, så går vi på stuen sammen og slukker alle lysene, hvorpå vi stiller oss opp i vinduet for å kikke på alt fyrverkeriet som skytes opp omkring oss.

Anders og Vegard var mektig imponerte i fjor, og snakket om rakettene i lang tid fremover. Trygve fikk sove uforstyrret videre, og kanskje skal han få gjøre det i år også. Vi har ikke bestemt oss helt enda. Vi har aldri brydd oss med å kjøpe inn fyrverkeri selv, men vi synes det er flott å se himmelen opplyst av sprakende farger.

Det vi ønsker oss aller mest har likevel uteblitt. Ingen positiv test, og ingen menstruasjon i starten av desember. Ikke et spor av noe som helst. Dette har gjort meg litt nedstemt igjen. Jeg grubler og tenker, og de dagene jeg nå har hatt fri fra jobben, har jeg hatt enda bedre tid til å la tankene kverne rundt i hodet. Erik blir litt trist av å se på at jeg ikke er ordentlig glad, og at jeg aldri klarer helt å slappe av. Jeg er veldig glad for at han bryr seg, og gidder å høre på sytet mitt gang på gang. Det hjelper litt å få snakket om det, samtidig som det har null praktisk innvirkning på min kropp – for ingenting skjer.

I tillegg har jeg to venninner som lystige har fortalt meg at de nå venter småfolk i juli. De har prøvd bare noen måneder, så helt uten videre: FULL KLAFF! Det er klart at jeg er glad på deres vegne, jeg unner ingen å gå rundt å prøve i det uendelige. Mette er litt yngre enn meg, og venter sitt første barn. Silje har en jente på drøyt ett år, og er nå altså på veg igjen. Hun har da hatt regelmessig mens siden fjerde måned etter fødselen. Det virker så urettfredig! Men vi er alle forskjellig laget, og bør vel være glade for det… De vet forresten ikke at vi prøver på en fjerdemann. Jeg har tenkt at jeg trolig vil bli enda mer stresset i forhold til dette med kropp og graviditet, dersom andre stadig skulle spørre oss om det har kommet en spire på plass eller ikke.

Ved en juletrefest nå i romjulen kom det forresten frem at flere tror at vi ikke ønsker flere barn. Jeg holdt på å få sjokk da en bekjent av oss kunne fortelle til Anders og Trygve at mammaen deres ikke skal ha flere babyer i magen. ”Å?”, sa jeg. Jo da, det mente hun at jeg hadde sagt. Jeg var mektig irritert, men klarte å ta meg sammen å si noe sånt som at vi får vel se hva som skjer, og at det har ingen hast med oss. Jeg ønsket ikke der å da å legge ut om våre private tanker og holdninger på området, – ikke med mange uvedkommende tilhørere tilstede. Erik fikk heldigvis roet meg ned igjen den kvelden, men han hadde reagert på kommentaren han også. Man sier ikke slike ting til andres barn! Det bør i så fall være opp til foreldrene. I vårt tilfelle vart det i hvert fall fryktelig feil. Både Vegard og Anders venter på at det skal komme en ny baby i mamma sin mage, og var tydelig uforstående til det som ble sagt. De sa ingenting, men hva tenkte de? Uffa meg, jeg kjenner jeg begynner å koke litt igjen…

Jeg håper alle babyverdens lesere har hatt en fin julefeiring, og håper at vi går et fruktbart og begivenhetsrikt år i møte!

Med de beste ønsker til dere alle for det nye året!

Signe.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkel– Klare selv!
Neste artikkelDa Johan ble født
DEL