Nok en måned har gått, og nå har høsten kommet til oss på ny. Her har det regnet hver eneste dag i over tre uker, og nå ser det ut til at høststormene gir regnet nødvendig bistand, slik at de første bladene blir pisket ned fra trærne. Vi har funnet frem mengder av stearinlys, og koser oss om kveldene. Været får vi uansett ikke gjort noe med!

Sist oppdatert: 26. september 2007

Jeg har gjort unna en måned på jobb etter ferien, og det var ganske greit å begynne på igjen – når jeg først kom i gang… Anders og Vegard går i barnehage, mens lille Trygve fortsatt er hjemme med en av oss voksne. Vi er en av de familiene som har hatt stor glede og nytte av kontantstøtten. Den har gjort det økonomisk mulig for oss å være sammen med barna som små, dog det er et valg som gjør at vi har en inntekt mindre i familien, og dertil en ganske stram økonomi. Men for folk som bor på steder i landet med høyere boutgifter, skjønner vi jo at støtten blir for liten… Vi ser dessuten poengene i argumentene mot kontantstøtten, men synes likevel det er for ille om den blir fjernet. Det vil for vår del tilsvare å ta fra oss muligheten, økonomisk, til å være hjemme med våre små barn. For oss har det vært viktig å kunne dele de tre første årene med barna – den tiden kommer jo aldri tilbake…

Vegard begynte i barnehage nå i høst, og tilvenningen gikk helt problemfritt. Det hjelper jo på at han har en kjekk storebror som går i samme barnehage, og at han derfor har vært innom barnehagen jevnlig de siste to årene. Han var i alle fall toppmotivert for å begynne selv! Noe uheldig har han likevel vært… I løpet av den måneden som har gått, har han rukket å brekke armen, sydd tre sting i låret, og vært forkjølet. Jeg føler at jeg har flydd ut og inn av legevakt og sykehus hele tiden de siste ukene, og det er vel mer faktisk sant enn hva det er en følelse.

Anders bruker briller og må derfor til kontroll på sykehusets ortopediske poliklinikk annenhver måned, slik at øyelegen får fulgt opp utviklingen av synet hans. Der har jeg vært. I tillegg vart det sykehusinnleggelse i forbindelse med armbruddet, og vi har vært på røntgen og på kontroll ved kirurgisk poliklinikk tre ganger etterpå (også på sykehuset). I neste uke skal Vegard få ta av gipsen – på sykehuset. Selv skal jeg på sykehuset i morgen for å fjerne to visdomstenner. Jeg gruer meg enormt… I tillegg har jeg tatt blodprøver hver tredje uke denne sommeren for å følge med leververdiene mine – ja, jeg er ofte innom legesenteret!

Jeg var meget bekymret for dette med leververdiene mine forrige gang jeg skrev, men jeg er på en måte roligere nå. Verdiene har vært stabilt forhøyet hele veien, ergo er ligger verdiene der det er normalt for meg. Jeg spurte legen min om hva dette kunne komme av, og hun fortalte meg at det var ganske vanlig hos litt fyldige kvinner. Det forklarer joe en del, for jeg er jo klar over at jeg er større enn hva som er bra for meg. Jeg er dermed roligere fordi det ikke er noe akutt og potensielt livstruende som feiler meg, men samtidig er det urovekkende at noe ”unormalt” er ”normalt” for meg, fordi jeg er overvektig. Det er ikke vanskelig for meg å erkjenne at jeg må gjøre noe med dette selv, men det er vanskelig å legge om hverdagen og livsstilen sin. Jeg vil forresten presisere at legen min har alltid bare vært hyggelig, og har aldri lagt noe slankepress på meg.

Dette har fått meg til å tenke mer og mer på at det sannsynligvis er min overvekt som har skylden for at ingenting skjer med kroppen min. Det er jo slett ikke usannsynlig. Jeg burde uansett være lettere enn hva jeg er nå, dersom jeg blir gravid – både for min egen og barnets skyld. Nå er det sikkert noen av dere som lurer på hva vekta og målene mine er per i dag. Dere skal få svaret: jeg er 165 cm og 95 kg. Hvis jeg klarer å spreke meg opp litt, skal dere få videre oppdateringer på emnet! Det har fortsatt ikke skjedd noen fysisk forandring, det skjer lite – jeg er ikke gravid.

Som dere sikkert ser er likevel så hektisk her hos oss, at vi har ikke rukket å tenke spesielt mye på nettopp dette med graviditet nå. Vi har hatt mye å gjøre, og er utrolig takknemlige for alt som tross alt har gått bra med guttene våre! De har fått noen skrammer, krever ekstra tid og omsorg, men de er seg selv og de er i god behold. Jeg kan love dere at bekymrede mammaer som venter på at den store ”babyen” sin på drøyt tre år skal bli ferdig operert, og våkne opp fra narkose, kan reflektere mye over alt hun har å være takknemlig for…

Vi fortsetter selvsagt prøvingen i tillegg!

Hilsen Signe

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelMiljøvennlig barnefamilie – går det an?
Neste artikkelGravid i «voksen» alder?
DEL