Går det an å realisere seg selv, og fortsatt være en god mamma? Ingunn lurer på om datteren vil få en like god tilknytning til henne, selv om hun er mer borte. For minien ser ut til å være avhengig av moren sin.

Sist oppdatert: 9. oktober 2013

Jenta mi er et halvt år gammel, og nå skjer det store endringer. Jeg skal snart tilbake i femti prosent jobb, vesla lærer seg å spise fast føde slik at Kevin kan mate henne når jeg er borte, og Besta, min kjære mamma, skal hjelpe til iblant når jeg studerer og Kevin jobber.

Etter å ha tilbragt det siste halvåret med en mini som har vært fullstendig avhengig av meg, så er det rart å plutselig skulle gi fra seg kontrollen. Og spørsmålet er hvor mye jeg ønsker å være borte fra henne. Kan jeg jobbe, studere, trene både meg og hunden min, ha kjærestetid med Kevin og være sammen med vennene mine, og samtidig sørge for at vesla får en trygg tilknytning til meg? Går det an å realisere seg selv og fortsatt være en god mamma?

Les mer: Hvorfor vil barnet bare være hos meg?
                Babyen når den er seks måneder
                Uten alenetid blir jeg et monster

Studiesamling – med minien og barnevakt
Ingunn sammen med engelskgruppa si; Tone, May Gøril og Katrine. Og minien er med.Da jeg skulle på årets første samlingsuke på høyskolen, ble jeg nødt til å ta med meg minien, og Emma, ei god (og veldig, veldig snill) venninne tok på seg rollen som medreisende barnevakt. Jeg kjøpte reiseseng og bestilte hotellrom, og gledet meg til å få tid til å snakke med lærerne og medstudentene mine, og til å fokusere på fagene. Tre dager og to netter skulle vi være borte. Det tar fem timer å kjøre, så vi reiste hjemmefra tidlig på formiddagen for at vesla skulle begynne bilturen med en lur. Åtte timer senere kom vi fram til hotellet, venninna mi i førersetet, og en hylende mini og en bilsjuk meg som panisk ringlet med alt vi hadde av rangler i baksetet.

Ville bare sove i armene mine
Etter å ha ommøblert hotellrommet, satt opp reiseseng og fått i minien litt mat, var det leggetid. Jenta mi var i mye bedre humør, tydelig glad for at bilturen var over, og hadde ingen planer om å sove. Da klokka nærmet seg ni, duppet hun endelig av, men hun våknet flere ganger i løpet av de neste timene. Til slutt nektet hun å bli lagt i reisesengen, og ville bare være nær. Hun sovnet i armene mine i det sekundet jeg løftet henne opp, og våknet gråtende hvis jeg prøvde å legge henne fra meg. Til slutt gav jeg opp og la henne midt i den smale enkeltsengen mens jeg klamret meg til kanten med èn arm og tviholdt i minien med den andre. Halv seks var vesla klar for dagen, og jeg gav helt opp håpet om å få så mye som fem minutter søvn, og tuslet ned i matsalen og hentet litt kaffe.

Les mer: Studier + barselpermisjon = ?
                Ikke lenger en selvfølge med alenetid

Babyen ekstra avhengig
Det var ikke mye faglig jeg fikk med meg på samlingen, men jeg lærte i alle fall noe. Jeg lærte at samsoving er omtrent umulig på rammemadrass i enkelsengstørrelse, og at ingen bensinstasjoner har mikrobølgeovn når det er middagstid for en sulten baby på road trip. Og så lærte jeg at babyer på seks måneder er på vei inn i en tilknytningsfase som gjør at de er ekstra avhengige av den de er mest sammen med til vanlig, noe som gjør livet til barnevakten veldig vanskelig. Når man står midt i situasjonen er det kanskje ikke så lett å se at det faktisk er positivt når babyen gråter når man går, og at hun er utrøstelig til akkurat du kommer tilbake for å trøste. Men det betyr bare at det er en god tilknytning mellom deg og barnet. Det er tydeligvis ikke noe galt med miniens tilknytning til meg.

I tvil om å fortsette studier
I tillegg til å lære nye ting fikk jeg gått noen runder med meg selv i forhold til om jeg skulle fortsette på studiet i år eller be om permisjon. Jeg valgte å fortsette, med støtte fra lærere og medelever, men prioriteringene blir selvsagt annerledes, og jeg må senke forventningene til meg selv ganske kraftig. Det er ikke vanskelig å innse at jeg må prioritere jenta mi, så klart, men det er litt vanskelig å gi slipp på de forventningene man har til seg selv, om at man skal klare alt og være så flink. Å senke skuldrene og la det være rom for dårlige karakterer eller en lærer som syns at du ikke jobber hardt nok. Og å være så trygg på seg selv at man tør å miste oversikten, og å måtte stille dumme spørsmål fordi man går glipp av de viktige poengene.

Selvrealisering kanskje ikke viktigst nå…
Både jeg, minien og barnevakten kom oss igjennom samlingen helskinnet. Jeg vil ikke kalle det selvrealisering, men når jeg tenker over det, så er det ikke det som er viktig for tiden heller.

Hva synes du om artikkelen?