Marte og Lillemann har forberedt seg godt. Men nissebesøket blir likevel ikke helt som forventet...

Sist oppdatert: 16. desember 2013

Vi hadde gledet oss i flere uker. Vi hadde snakket om det hver eneste kveld før vi sovnet. Vi hadde planlagt hva vi skulle si og hvordan vi skulle stå.

De hadde tegnet han i barnehagen. Snakket om han og blitt fortalt historien om Rudolf og alle hjelperne.

Les mer: Nissefar til leie
                Slik oppfatter små barn julen

Forventningene var skyhøye.

Julenissen skulle komme til barnehagen!

Endelig
Endelig kom dagen. Lillemann pyntet seg med sin blå Spider Man-strikkegenser. Da vi skulle gå, tok han seg to minutter foran speilet på badet for å øve på hvordan han skulle smile.

«Sånn mamma?»

«Ja, kjempefint. Det er et smil nissen liker», svarte jeg og kjente at jeg gledet meg litt selv også.

Vi gikk spent inn døra til barnehagen. Rommene var pyntet til bristepunktet med skeive nissetegninger og glitter og stas.

Vi spiste et par julekaker mens vi ventet på å bli ropt opp. Så var det endelig vår tur.

Les mer: Julegavetips til to-treåringen
                Julegavetips til fire-femåringen

Sitret
Lillemann sitret i hele kroppen. Øynene strålte.

Vi gikk inn til lunsjrommet. Og der, inn mot veggen, satt julenissen på tronen sin i ekte amerikansk stil. Hele ansiktet var dekket av hvitt skjegg. Ved siden av stolen stod en søt, liten alv.

Stemningen var til å ta og føle på.

Lillemann stivnet.

Julenissen løftet en hånd og vinket med flat håndflate i kongestil.

«Ho ho ho»

Hyl
Den lille treåringen i blå Spider Man-genser satt plutselig i et rungende hyl. Små hender krafset oppover låret mitt. Jeg løftet ham opp og prøvde å høres entusiastisk ut da jeg sa:

«Se der. Der er jo julenissen!»

«NEI! NEININEEEEEII!»

Det tok meg en halv time å roe han etterpå. Resten av dagen skvatt han til bare han så noen med rød genser. Og den natten hadde han mareritt.

Les mer: Hvordan få takknemlige barn?

Dobbel skuffelse
Selv om nissebesøket var en stor skuffelse for Lillemann, var det en enda større skuffelse for meg. Jeg hadde virkelig gledet meg til å se de store, blå øynene hans glitre av juleglede. Jeg hadde kameraet klart og skulle ta tidenes julebilde med Lillemann leende på julenissens fang.

Men nei, sånn ble det ikke.

Jeg spurte han forsiktig tidligere i dag om det var greit at julenissen kom innom med julegavene på julaften.

Da begynte han å gråte og ristet febrilsk på hodet.

Han var faktisk villig til å ofre alle julegavene sine bare for å slippe å treffe på nissen igjen.

Vel, det blir altså ingen nisse hos oss i år. Vi har inngått en avtale om at han skal legge igjen julegavene under treet mens vi er ute og stress-handler det vi helt sikkert har glemt til julemiddagen.

Artikkelen ble først publisert på Martes blogg desember 2012.
For å følge Martes egen blogg, gå inn på Casakaos.no


Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelFørjulstid
Neste artikkelUtakknemlige, bortskjemte barn
DEL