Noen ganger blir Marte og mannen slitne av å være konsekvente og flinke. Og det merker ungene. – De ser enhver mulighet til å tøye grensene. Men de kjører ikke bånn pinne. For det hadde vi merket. Nei da, de er smartere enn som så, skriver Marte.

Sist oppdatert: 15. juli 2013

Hva er det jeg holder på med?

Jeg legger fra meg vispen og skyver bollen med pannekakerøre inn på kjøkkenbenken. Ved siden av meg står toåringen på barkrakken med fingrene dypt plantet ned i krukken med sjokoladepålegg. Hun ser opp på meg og gliser bredt mens et tykt lag klissete sjokolade glinser fra munnvikene.

Les mer: Du vet du har en toåring når…
                Slutt å tukle med tingene mine!
                Knirke-sutring

I sofaen ligger treåringen og spiller skateboard-spill på ipaden. «Svisjh, svisjh», sier det hver gang han skater i svingene.

Ti minutter tidligere stod jeg med hodet inni kjøleskapet og fant frem egg og smør til pannekakerøra. Det er lørdag morgen. Og tradisjonen tro, spiser vi pannekaker til frokost. Mannen sover fortsatt.

Lillemann hopper rundt beina mine med veivende armer. Lillesøster løper rundt seg selv og ler.

«Manna», sier Lillesnuppa og ser opp på meg med store øyne.

«Nei, ikke banan nå. Nå er det straks frokost», sier jeg og finner frem melet fra kjøkkenskapet.

«Manna», roper hun enda høyere. Nå har hun dratt munnvikene nedover og funnet frem sinnarynken mellom øyebrynene.

«Manna! NÅ!»

Vil ikke gå glipp av en fight
Lillemann har stoppet opp og følger interessert med. Han vil ikke for en hver pris gå glipp av en fight mellom Snuppa og meg.

Lillesnuppa strekker seg etter en flaske med solsikkeolje som står på kjøkkenbenken og feier den ned på gulvet. Så ser hun meg rett inn i øynene. Den tykke, seige vesken renner utover flisene i lange gulp.

Heldigvis var flasken av plast. Jeg tar Snuppa i armen og følger henne bestemt ut av kjøkkenet. Lillemann følger entusiastisk etter.

Les mer: Treårs-trass vs. trettisjuårs-trass
                Et ubetenksomt øyeblikk
                25 ting du aldri får høre fra en treåring

Streng
«Nå holder dere dere unna kjøkkenet», sier jeg strengt og marsjerer tilbake. Snuppa sutrer. Lillemann ler.

Jeg rekker akkurat å tørke opp oljen før Snuppa kommer inn på kjøkkenet igjen. Store tårer renner ned kinnene. Hun bretter ut en stram pekefinger og retter den mot Lillemann som står i døra.

«Dytta», sier hun med sped stemme.

«Dytta mi».

«Nææi», roper Lillemann og tramper i gulvet.

«Det var hun som dytta meg!»

Får klare seg selv
Jeg skysser dem begge ut igjen med beskjed om å slutte å krangle. Nå er det snart pannekaker så nå får de klare seg selv en liten stund.

Det går ikke langt tid før begge kommer i full fart inn på kjøkkenet igjen. Den ene holder en Barbie-dukke i hånden, den andre holder nevnte Barbie-dukkes hode. Det sutres, gråtes, kjeftes og slås etter.

Nei, dette orker jeg ikke mer. Jeg vil bare få laget ferdig den forbanna pannekakerøra så vi kan sette oss ned og spise frokost.

«Her», sier jeg og rekker ipaden til Lillemann. Ta med deg denne ut i stua og spill.

Lillemann løper av gårde. Og ikke lenge etter hører jeg  »svisjh, svisjh» fra sofaen.

Setter fram sjokoladepålegget
Jeg drar barkrakken bort til kjøkkenbenken og løfter Snuppa oppå. Finner frem krukken med Nutella og setter den foran henne. Hun ser på meg et øyeblikk med store, forskrekkede øyne, før hun dukker ned i sjokoladepålegget.

Jeg får laget ferdig røra, dekket på bordet, kokt egg og stekt pannekakene i fred. Men det er med en liten bismak i munnen.

Det har nemlig sklidd helt ut. Alt har sklidd helt ut. Det gjør det her hos oss, med jevne mellomrom.

Er slitne - det merker ungene
Joda, vi strammer opp også. Vi tar kampene og er kjempeflinke sånn passe flinke foreldre. Og så, når ting fungerer sånn noen lunde normalt, så slapper vi av igjen. For da er vi så slitne. Slitne av å være konsekvente og flinke.

Og det merker ungene. De ser enhver mulighet til å tøye grensene. Men de kjører ikke bånn pinne. For det hadde vi merket. Nei da, de er smartere enn som så. De drar litt etter litt. Dytter grensen sakte fremover. Litt mer for hver dag. Helt til vi en dag snur oss rundt og lurer på hva i alle dager det var som skjedde.

Plutselig spiser vi middag med en unge i hvert fang. Hva skjedde med å sitte på sin egen stol til vi er ferdig med å spise?

Plutselig går Lillemann rundt med tutten i munnen hele morgenen. Den som bare skulle brukes i senga.

Snuppa får et Lego-fly i hodet uten at det får konsekvenser. Barna får spille på ipaden mens de spiser kveldsmat – i sofaen! Skateboardet, som kun skal brukes ute, ruller plutselig over stuegulvet – med Lillemann oppå. Og jeg tar meg selv i å rydde bort barnas fat og kopper etter middagen. Skulle de ikke gjøre det selv?

Nei, nå er det på tide å stramme opp igjen. I hvert fall helt til vi ikke orker mer.

Sklir det ut hos dere av og til?

Les Martes blogg Casakaos.no

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelHvordan vil du føde?
Neste artikkelGutt (1) skambitt av hunder
DEL