Da jenta mi rundet syv måneder skjedde det noe. Det er som om hele verden plutselig er så spennende at det nesten blir for mye. Nå har hun ting å gjøre, folk å se. Sofasitting er tydeligvis for kjipinger.

Sist oppdatert: 12. November 2013

Minien (7 mndr) øver seg på å spise selv.I et forsøk på å få litt grøt inn i munnen på jenta mi lager jeg en høy og entusiastisk brummelyd. Vesla snur seg glad mot meg og åpner munnen, men akkurat idet jeg styrer skjeen inn i gapet, lager hunden en lyd bak henne og hun hyler glad mens hun kaster seg rundt for å se. En arm treffer skjeen, og grøten blir slynget ut i rommet, til hundens store glede. Minien babler fornøyd, hunden slikker seg rundt på kjøkkengulvet, og jeg gjør meg klar med en skje til. Jeg vet at hun er sulten, så jeg gir meg ikke. Noe må jeg da klare å få i henne!

Les også:

Den 7 måneder gamle babyen

Hva finnes i babyens middagsglass?

10 kjappe om å spise selv

Verden er så spennende!
Det er som om hele verden plutselig er så spennende at det nesten blir for mye. Hun kaster seg rundt i tripptrappstolen for å se på dyrene, vrir seg til siden for å se ut vinduet, henger over kanten for å se på lekene som har falt på gulvet og prøver å stå i setet for å nå blomsten som står på kjøkkenbordet. Hvert bleieskift er som en brytekamp, og stort sett så er det minien som vinner. Og hver gang det skal byttes klær, noe som for tiden er etter nesten hvert måltid, så må jeg kle på en rullende baby i fart. Vesla har skjønt at det er ting der ute som er mye mer spennende enn å pludre i armkroken til mamma.

En liten kålorm
Det er slutt på tiden hvor jeg kunne legge fra meg minien på gulvet og gå på kjøkkenet for å smøre meg ei brødskive. Nå er det så vidt jeg har tid til å hente meg et glass vann. Hun krabber ikke enda, men kaster seg framover på magen, drar føttene under seg, stikker rumpa i været og kaster seg framover igjen. Som en liten kålorm. Og det går fort.

Les også:

Når kan barnet sitte?

Tenk sikkerhet for små utforskere!

Sikkerhet i hjemmet

Hun er ute etter alt som er spennende; en kattehale som vifter litt borte i en krok, matskåla til hunden som blinker så fint når sola treffer den, skoene mine i gangen og selvsagt, hver eneste ting som jeg burde ha plukket opp, støvsuget bort, barnesikret eller flyttet på. Hun elsker den leken hvor mamma kommer løpende og sier «Neineinei, den kan du ikke leke med!». Da glimter det til i øynene, og føttene går som trommestikker i lufta når jeg løfter henne opp. Hun vil ned, ned, ned igjen! Dette er moro!

Nå ser jeg fremover mot at hun skal lære seg å gå med både spenning, glede og gru. Kanskje det er på tide å begynne å trene igjen, så jeg kan holde følge? Nå blir det nemlig liv framover! Rai rai!

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelHyperemesis gravidarum
Neste artikkelTo kjappe fødsler
DEL