Denne uken fikk vi en kraftig forsmak på hva det vil si med nattevåk og syke barn. Tålmodighet er en dyd! Vi har også vært på Majorstuaklinikken for 3D ultralyd, og ikke minst legeteamsmøte på Riksen.

Sist oppdatert: 12. juli 2012

Uken startet med legeteamsmøte på Riksen. Eller i hvert fall det vi trodde skulle være legeteamsmøte. Når vi kom dit, var kun gynekologen til stede, med beskjed om at det kun var anestesi som hadde mulighet til å komme i tillegg til seg selv. Så lite skal til før jeg blir varm i toppen, så før en full eksplosjon var et faktum, prøvde jeg å sondere fram til hvordan en så stor misforståelse kunne oppstå. Vi hadde jo 1000 spørsmål, og det var i dag vi skulle få svar på dem. Da nytter det lite å si at det skal avklares senere, eller at det får drøye en stund til.
Heldigvis var ikke kaoset komplett, og legen hadde gjort hjemmeleksen sin. Når alt kom til alt var det allerede avklart med urologen hva de mente. Tidligere har jo de stått hardnakket på at keisersnitt vil være det beste, men nå hadde de gjort helomvending, og anbefalt vaginal fødsel. Jordmor har, som jeg har skrevet tidligere, sagt at vaginalt vil være det beste. Gynekologen la også fram sine synspunkter, som svirret veldig mellom mye forskjellig virket det som. Men usikkerheten bunnet fortsatt i hva anestesioverlegen hadde å komme med. Han var en utrolig sympatisk lege, som i ro og mak forklarte alle for-og bakdeler med de ulike inngrepene. Vi fikk spørre om alt det vi lurte på, og han svarte etter beste evne. Han hadde lest journalen min før møte, og tolket det dit at ved et evt. haste-keisersnitt kunne det bli vanskelig å prioritere mellom barnet eller meg. Mest fordi jeg sannsynlig vil reagere på narkosen, og blir det alvorlig, kan det stå om livet.
Ærlighet varer lengst, men det var et slag i ansiktet. I alle de ukene jeg har gått gravid har jeg trodd at det ville være en måte å løse problemene ved haste-keisersnitt på, slik at jeg kunne føde vanlig. Nå satt den fremste eksperten på området, og fortalte rett fra leveren, at i en sånn situasjon hadde de prioritert barnet. Ikke at jeg ikke er glad for det, men når det står om livet blir vi alle ganske ydmyke tror jeg. Etter at alle hemmeligheter var lagt på bordet forsøkte gynekologen å forklare at det var sjelden det ble utført haste-keisersnitt, og at det fortsatt var fullt mulig for meg å føde vaginalt. Det trengte jo ikke å oppstå komplikasjoner!
Vi er fullstendig inneforstått med alle de gangene det går helt bra. Men tankene samler seg naturlig nok rundt det som skjer hvis noe skulle oppstå. Espen mente med en gang at det ikke var diskusjonstema, det måtte bli planlagt keisersnitt. Da kan de nemlig tilrettelegge anestesien slik at jeg kan gjennomføre inngrepet uten fare for komplikasjoner. Gynekologen forsto argumentasjonen godt, og hun ville vel helst at vi skulle bestemme oss der og da. Heldigvis fikk vi overtalt dem til å gi oss halvannen uke på å ta denne avgjørelsen!
Et par dager senere var jeg til kontroll hos fastlege, og han kunne forskrekket telle opp ni ulike signaturer og 21 kontroller på helsekortet mitt. Utenom det gikk alt greit, og jeg fikk høre hjertelyden til lillemann. Samme dag hadde jeg time til 3D ultralyd i Oslo. Mamma møtte meg på veien før vi plukket opp Espen på jobb og suste innover til byen. Den kommende mormoren var nok minst like spente som det vi var, der vi satt med sommerfugler i magen. Litt forsinket kom vi inn til legen, og undersøkelsen kunne starte. Han forhørte seg om det var noe spesielt vi ville vite, men bare en bekreftelse på at alt er anatomisk riktig holdt for oss. Han forklarte nøye for hver ting han gjorde; Om måling av hodet, magen og lårbeinet. Blodgjennomstrømningen i navlesnoren og til hjertet. Mengden med fostervann og plassering av morkaken. Alt så bra ut, og lillemann ble målt til 32 cm og nesten 900 gram. Litt av en økning på drøye to uker. Han har vokst 4 cm og fordoblet sin egen vekt. Kanskje ikke så rart om jeg hadde lagt på meg èn kg?!
Høydepunktet var selvfølgelig å få se lillemann i 3D. Tydelig kunne vi se ansiktstrekkene hans, hender, fingre, rygg, bein og tær. Og hver bevegelse han foretok seg kunne vi følge med på; han suttet på fingeren, gjespet, grep etter tærne, sparket og la armen bak hodet. Mer stolte foreldre enn det vi var akkurat da skal du lete lenge etter! Mamma smilte fra øre til øre, og var nok svært imponert over sitt lille barnebarn. Det mest artige var når han snudde seg med ryggen til, og la armene på siden, for å sove. Legen skulle da vekke han, og dultet doppleren flere ganger inn i magen. Vi kunne se fostervannet bølge seg, og etter et par forsøk snudde han seg. Men så sur som han! Han rynket pannen og laget en skikkelig geip! Til og med legen fikk seg en god latter, og spekulasjonene gikk i hvem dette temperamentet var nedarvet fra…
Hunden vår har vært syk denne uken, og jeg tror det kan sammenlignes med å ha syke barn. Ikke får de gitt uttrykk for hvor de har vondt hen, og ikke hvor vondt de har. Selvfølgelig skjer alle slike ting på nattestid, og etter flere forsøk på å få tak i dyrlege, ga vi opp. Hele den natta satt jeg oppe for å trøste, stelle og kose. Heldigvis fikk vi tak i hjelp neste morgen, og jeg trodde at problemet nå var løst. Noen timer etter inngrepet våknet han, og startet å ynke seg verre enn jeg noen gang har hørt. På nytt til dyrlege, nye medisiner, og mer smertestillende.
På vei hjem måtte jeg innom å handle, og når jeg kom ut igjen i bilen hadde hunden kastet opp og var nærmest bevisstløs. Allergisk reaksjon, sa dyrlegen! Så var det på nytt timer med trøst og pleie som skulle til. Jeg følte meg så maktesløs når jeg så hvor vondt han hadde det, men det er dessverre så lite man får gjort. Akkurat sånn må det være å ha syke barn!!! Den kommende natta var jeg mer våken enn jeg sov, tålmodig prøvde jeg å pleie denne lille krabaten som hadde det så vondt. Sakte men sikkert kom han seg på beina igjen, og nå ligger han fredfullt og sover ved siden av meg.
Neste uke skal jeg til ny vekstkontroll på Riksen, også skal jeg til den lokale jordmoren. Det gleder jeg meg til, da jeg ikke har vært hos henne siden uke 12 i svangerskapet. Ellers har jeg planer om noen innkjøp av barneting, og dere skal som alltid få vite hvordan det går!
Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelMay uke 24: Mye aktivitet i magen
Neste artikkelSvangerskapet ble ikke helt som planlagt
DEL