Martes tålmodighet settes på prøve. Til slutt smeller det!

Sist oppdatert: 11. mars 2014

«Du trenger ikke sitte ved middagsbordet til alle er ferdig med og spise, men du trenger ikke sitte og spille på det keyboardet heller!»

Jeg roper gjennom tykk luft av pling, plong-musikk og sambarytmer.

Fireåringen sitter ved det rosa keyboardet til lillesøster. Det hun fikk til jul.

Les mer: Din lømmel!
                «Mamma, du lovte!»

Lillemann legger den ene hånden rundt mikrofonen og synger av full hals:

«For jeg vil bli stor, bestemme over meg sjøl.

Få en jobb og kjøre kul bil.

Gå på kino og spise popkorn hver dag.

Legge meg når jeg vil sjøøøøøøl!»

Favorittsangen for tiden.

Jeg skjærer av en bit av kjøttkaka. Spidder den med gaffelen, trykker på en vassen brokkolibukett og putter gaffelen i munnen. Mannen prøver å si noe fra andre siden av bordet.

«Hæ?», roper jeg.

«Jeg sa at vi må få noen regler angående den spillinga!», roper mannen med hendene formet som en ropert foran munnen.

«Legge meg når jeg vil sjøøøøøøl!», roper Lillemann inn i mikrofonen.



Lillesøster holder seg for ørene og velter vannglasset sitt med albuen i det hun snur seg rundt mot rockestjerna på stuegulvet.

Jeg reiser meg. Går bort til fireåringen og tar mikrofonen ut av hendene hans. Setter den på stativet og slår av keyboardet.

Jeg gjentar med streng stemme og viftende pekefinger: «Du trenger ikke sitte ved bordet hvis du er ferdig med og spise. Men du kan vente med den spillinga til alle er ferdige».

Jeg gir ham strengeblikket mitt mens jeg rykker litt i pekefingeren.

Les mer: Er det greit å bli sint på barna?
                – Det var du som ville ha liv i huset

Så reiser jeg meg og går tilbake til middagsbordet. På veien bort hører jeg et lite klikk. Like etter fyller pling, plong-musikken og sambarytmene rommet igjen.

«For jeg VIL bli stor...»

Jeg snur meg rundt og ser rett inn i to stålblå øyne. Den lille fireåringen står bredbeint på gulvet med en hånd på tangentene og den andre rundt mikrofonen. De små knokene er hvite.

Jeg kaster opp pekefingeren igjen. Marsjerer tilbake og slår av keyboardet.

Okei, nå må jeg hente fram alle mammakunnskapene mine. Nå må jeg sette et eksempel, men samtidig være diplomatisk. Jeg setter meg ned på huk foran den lille mannen min.

«Jeg skjønner at du har veldig lyst til å spille nå. Men resten av oss er ikke ferdige med middagen ennå. Du kan få spille så mye du bare vil når vi er ferdige med og spise. Men akkurat nå vil ha litt ro. Okei?»

Lillemann ser på meg uten å fortrekke en mine.

«Hører du hva jeg sier?», spør jeg og lener meg litt nærmere den hvite luggen.

Jeg reiser meg og går mot middagsbordet igjen. Jeg rekker akkurat å sette meg ned denne gangen før det braker løs igjen.

Klikk.

«For jeg vil bli stor, bestemme over meg sjøl!»

Les mer:
Dagen god mor-medaljen glapp 

Okei, der forsvant diplomatmamma.

Jeg tramper over gulvet, river mikrofonen ut av den lille hånden med de hvite knokene og løfter opp det rosa keyboardet. Lillemann henger seg fast i det ene plastbeinet.

Nei men for pokker, da.

Jeg får ristet ham løs og løfter keybordet over hodet. Går med det sånn ut i gangen. Bak meg kommer Lillemann i fullt firsprang.

Jeg ser meg om etter et sted å legge det. Et sted høyt oppe der han ikke får tak i det. Oppå vaskemaskinen? Nei, dit klatrer han bare opp. På toppen av klesskapet mitt? Nei, denne lille karen kommer seg opp dit også. Uten problemer.

Den lille kommende rockestjerna tar tak i buksebeinet mitt og river og drar mens han hyler noe jeg ikke helt klarer å tolke innholdet av.

Jeg snur meg rundt og går inn i stua igjen.

Aha, verandaen. Jeg åpner verandadøra og setter keyboardet pent utenfor. Så lukker jeg igjen døra før jeg setter meg ved middagsbordet igjen.

Den døra er altfor tung for han. Mang en gang har han prøvd å åpne den døra uten å lykkes.

Nå går han resolutt bort til døra, legger begge hendene rundt håndtaket og drar ned med all kraft. Døra åpner seg lett som en vind.

Jeg ser måpende bort på mannen. Han rister på hodet og skjuler en liten latter med hendene.

Inn gjennom verandadøra kommer en liten lyslugget gutt. Han dytter gardina iltert til side, og sleper med seg det rosa keyboardet inn i stua. Setter det opp midt på gulvet, skrur på knappen og griper mikrofonen.

Han får ikke sunget så mye som en eneste strofe før jeg er på beina igjen.

Wups. Der forsvant det ut vinduet, gitt. 

Jeg løfter opp keyboardet, åpner stuevinduet og slipper det rosa makkverket ned på plenen. Mikrofonen følger samme vei.

Lillemann ser på meg med store øyne.

«Mamma!»

«Kastet du pianoet ut vinduet?», spør han med åpen munn. 

«Ja. Det gjorde jeg. Og nå vil jeg spise middagen min i fred og ro».

Både Lillemann og lillesøster løper bort til vinduet og titter ned på det våte vårgresset.

 

Det er helt stille der de henger over vinduskarmen. De ser på hverandre før de ser bort på mamma ved middagsbordet. Så bøyer de seg over vinduskarmen igjen.

«Mamma er gæærn», hvisker Lillemann inn i øret til lillesøster.

Hun nikker stille.

Jo da. jeg måtte selvfølgelig hente det inn igjen etter middagen. Middagen som for øvrig var kald da jeg endelig fikk spist den.


Er det flere her som har sånne veldig, veldig, veldig irriterende stae, små skapninger hjemme?

Følg Martes egen blogg Casakaos.no

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelWow, du har store lår!
Neste artikkelBabshower og rier?
DEL