Marte har fått både sure blikk og hevede øyenbryn fra andre foreldre på lekeplassen. Helst vil hun slappe av med en kopp kaffe og en bok mens ungene leker. Kan ungene leke alene på lekeplassen, eller bør vi foreldre observere og veilede dem?

Sist oppdatert: 22. oktober 2012

Lukten av varm, sterk kaffe snirkler seg smilende opp av pappkruset og treffer meg midt i nesa. Mmm. Duften av kaffe. Varm kaffe. Jeg tar av det hvite plastlokket og snuser inn dampen. Lukker øynene og skal akkurat til å ta en slurk.

«Jeg tror det er hun som sitter der borte på benken».

Hva? Meg? Er det meg de mener? Jeg ser meg rundt og myser mot lekeplassen som ligger en 20 meter unna. En mor holder beskyttende om barnet sitt og ser utålmodig i min retning.

Sandkasting
Jeg sukker. Setter lokket på kaffen igjen og labber tungt mot lekeplassen. Hva er det nå som har skjedd?

Lillemann står midt i sandkassen og kaster sant opp i lufta med et hvin. Da han ser meg sprudler han over: «Mamma se. Så masse sand. Kjempemasse sand».

«Ja, se gutten min. Masse sand», sier jeg og kjenner blikkene fra de andre foreldrene. De sier ikke noe, men de vil tydelig at jeg skal få Lillemann til å slutte med sandkastingen.

«Vil du huske», spør jeg og sender lange tanker til den varme kaffen.

«Jaaaaa», roper han og er borte ved huskene i to sprang.

Etter å ha gitt ham fart helt på grensen til å snurre trill rundt, går jeg tilbake til benken min. Jeg åpner lokket til kaffen igjen.

Les også: Jeg hater å leke med barna

Lunken kaffe
Vel, lunken kaffe er bedre enn kald, tenker jeg og tar en slurk. Kaster et blikk mot lekeplassen. Lillemann sitter fortsatt og jubler i huska. Lillesøster krabber rundt på bakken og studerer steiner og pinner.

Jeg våger meg til å ta opp en bok fra stelleveska. En bok jeg har holdt på med i tre uker, og bare kommet halvveis ut i andre kapittel. Kanskje, kanskje, tenker jeg med følelsen av å gå i gang med noe veldig forbudt.

To minutter senere ser jeg igjen en gjeng foreldre strekke hals mot benken min. Hva er det nå da?

Lillesnuppa har tydeligvis tatt seg en kunstpause på bakken foran sklia. Hun sitter og studerer ett eller annet hun har funnet. Er det en sneip? En sprøyte, tenker jeg og ser på de bekymrede foreldre-ansiktene.

Hjerte av stein
Jeg legger boka fra meg, setter lokket på kaffen, og småløper de få meterne bort.

«Hva er det du har funnet nå da, lille snupp», sier jeg og åpner de små nevene hennes. En grønn stein som ser ut som et hjerte.

Jeg ser forvirret opp og møter blikket til en av mødrene. Hun peker opp mot toppen av sklia. Der står to gutter i seks, sjuårsalderen og sammenlikner sko. Jeg ser igjen bort på damen. Hun tar ett skritt mot meg og nikker mot toppen av sklia igjen.

«Ja, altså de guttene hadde tenkt å skli. Men så satte

jenta di seg ned rett nedenfor sklia», sier hun kort og går tilbake til de andre.

Jah, tenker jeg. Hun kryper nå rundt her da… Hun bruker å flytte seg før de når bunnen av sklia. Ellers er det bare å si til henne at hun skal flytte seg.

Men jeg sier ingen ting. Går bort til Snuppa og løfter henne to meter bort.
«Sånn. Her kan du sitte og se på steinen din», sier jeg og klapper henne på hodet.

Les også: Du vet du har en toåring når...

Hopp, hopp, hopp
Jeg blir stående en stund i utkanten av lekeplassen og følge med. Tør liksom ikke helt gå tilbake til benken. Selv om den roper etter meg.

Lillemann hopper av huska og løper bort til trampolinen. Han elsker trampoliner. Han tar løpefart og slenger seg utpå. Hopp, hopp, hopp. Ned på rumpa og opp på føttene på neste sprett.

Så flink han er, tenker jeg stolt og ser på de andre foreldrene som står rundt trampolinen. De ser rart på meg. Jaha, tenker jeg. Dere lurer nå, på hvordan en så liten gutt kan hoppe så høyt og med så stor kontroll? Jeg smiler stolt tilbake.

Pass, Lillemann! Du må stå i kø.

 Kø-hvafornoe?
«Det er køsystem her, altså», sier en av damene.

Hæ? Kø-hvafornoe? Jeg går bort til dem.
«Hva sa du?»

«Det er køsystem for trampolinen. Det står flere barn i kø her, og så kommer sønnen din og bare springer utpå. Han må stå i kø han også», sier hun og rister på hodet.

Jeg blir stående helt matt en stund. Ser bort på de andre foreldrene med spørrende øyebryn. De nikker og rister på hodet om hverandre. Regner med at nikkingen bekrefter damens påstand om køsystem og ristingen er rettet mot den frekke lille gutten som snek i køen.

Jeg ser mot den andre siden av trampolinen. Og ganske riktig. Der står fire barn i kø. De sukker og stønner og slår ut med armene mens de ser oppgitt mot foreldrene sine. Mamma, du må ordne opp, sier blikkene deres.

Bambi på trampolinen
«Lillemann, kom», sier jeg og går mot kanten av den svarte sprettduken.

«Kom, Lillemann. Det er noen andre som må få hoppe før deg», sier jeg og strekker ut en arm. Men Lillemann vil ikke gå av.

«Se, mamma. Se», roper han og spretter ned på alle fire mens han klukkler. Jeg tar noen prøvende skritt utpå.

«Kom Lillemann. Du må gå av. De andre barna må få hoppe først. Du skal få hoppe etterpå», sier jeg og får tak i armen hans.

Én ting er å bære en hylende, buktende unge på flatt underlag. Noen ganger prøvd å bære en sparkende unge av en trampoline før? Det ender med at vi begge tryner av trampolinen med nesa først. Min nese. Lillemann hyler.

«Han må gjerne hoppe, men han må følge køsystemet som de andre. Alle får ti hopp, og så må de gå bak i køen igjen», sier damen mens hun snurrer armen rundt ved albuen i ekte trafikkonstabel-stil.

«Neste», roper hun myndig.

Lillesnupp i fare!
Jeg sender henne et oppgitt blikk og bærer Lillemann bort til benken. Leter fram en smokk fra stellevesken.

«En, to, tre, fire, fem…», hører jeg fra trampolinen.

Jeeez, han er to år. Han skjønner da vel ikke at det er køsystem for å få hoppe på trampolinen, tenker jeg surt. Han kan jo knapt telle til ti.

«Nei, vær nå forsiktig. Ikke gjør sånn. Hun er så liten», hører jeg en bekymret mannsstemme si borte ved sandkassa.

Lillesnupp, tenker jeg. Og nå har jeg lært. Er snuppa i trøbbel, eller er på vei til å havne i trøbbel, er det best å følge med. Disse andre foreldrene har ikke veldig mye til overs for meg akkurat nå.

Jeg tar en tuttesuttende Lillemann på hofta og går bort mot sandkassa. Ei lita jente med rosa hårbånd, snaut to år kanskje, har forbarmet seg over Lillesnuppa mi. Hun viser henne hvordan hun kan bygge sandslott. Så søte de er, tenker jeg og smiler.

Lillemann får øye på noen gutter som sparker fotball, og setter avgårde. Glemt er køsystem og trampoline.

Laget av porselen? Eller av kjøtt og blod?

Laget av porselen?
Den lille jenta med rosa hårbånd fyller bøtta si med sand, setter den på hodet, klapper den på bunnen, og snur den stolt. Lillesnuppa hyler av later hver gang den tørre sanden renner ut av bøtta og legger seg som en uformelig haug på bakken.

«Vær forsiktig nå», sier faren igjen. «Hun er så liten». Han står to meter unna og følger nøye med.
«Hun er ganske robust», ler jeg. «Hun har en storebror, så hun er vant med tøffe tak».

Mannen smiler og nikker.

Sånn. Kanskje jeg kan gå bort til benken min igjen nå da. Jeg lusker avgårde. Tømmer ut kaffen og kaster pappkoppen i søppelbøtta ved siden av benken. Åpner boka, som har lukket seg, og leter fram siden jeg var. Leser to linjer. 

Næmmen, slapp nå av
«Nei, ikke gjør sånn». Den bekymrede faren igjen.

Jeg ser opp. Snuppa ler. Lillemann kaster ball med en annen gutt på sin egen alder. To linjer til.

«Forsiktig. Hun er så liten».

Næmmen slapp av nå da, tenker jeg og legger boka irritert ned i fanget mens jeg ser opp mot den blå himmelen. La dem nå få holde på.

«Unnskyld. Er det din unge der borte?»

En ivrig far står ved siden av benken. Jeg tar blikket fra den blå, fine himmelen og snur meg sakte mot ham. Jeg rekker ikke engang å svare, før han fortsetter:

«Han har tatt ballen til sønnen min. Og nekter å gi den tilbake».

«Really», svarer jeg på brå utpust og reiser meg. Skritter bort til lekeplassen og ser Lillemann løpe rundt med en rød ball i armene.

Det kalles lek

Ups. Den kom visst litt fort.

«Mamma se», roper han lykkelig da han får se meg. Han runder den andre gutten i full fart.
«Vi kaster ball», roper han og løper i åttetall rundt sklia og huskene.

Tatt ballen og nekter å gi den tilbake? Det kalles lek, tenker jeg, men sier fortsatt ingen ting.

På vei tilbake, kaster Lillemann ballen mot gutten, som står og ser på faren sin og dermed ikke er klar i det hele tatt. Ballen treffer ham midt i panna.

Gutten ser opp på faren sin og begynner å gråte. Faren løfter ham opp etter de utstrakte armene og snur seg mot meg. Lillemann plukker opp ballen igjen og ser usikkert bort på meg. Jeg tenker meg om i to sekunder.

Vil du ha kake?
«Lillemann. Kom hit. Skal vi gå på kafé og spise kake?»
Den lille kroppen spinner rundt i en gledespiruett.

«Jaaaaah!»

Han slenger ballen fra seg og løper mot meg. Både faren og gutten ser på meg.
«Ja, du får jaggu hente ballen selv». Sier jeg og snapper med meg Lillesnuppa på veien ut.

«Hun tåler det», sier jeg og ser på faren til jenta med det rosa hårbåndet.
«Så lenge hun ikke gråter er det greit».

Ti minutter senere sitter vi på en fortauskafé og spiser sjokoladekake. Ungene har fått brus også. Og jeg har fått kaffe. Deilig, varm, sterk kaffe. Endelig.

Kan ungene leke alene på lekeplassen mens vi slapper av, eller bør vi foreldre observere og veilede dem?

Besøk også Martes blogg; Casakaos.no

Les også: Aldri fornøyd

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelVannfødsel
Neste artikkelSlik kler du barnet mellom høst og vinter
DEL