Jeg har alltid visst at en del av det å være mamma er å vite når man skal gi slipp. Jeg visste bare ikke at det begynner så tidlig. Vesla er ni måneder, og nå vil hun helst gjøre alt selv.

Sist oppdatert: 6. January 2014

Det er frokost, og det står grøt på menyen. Minien sitter i tripptrappstolen og strekker seg etter koppen sin, og jeg dytter den litt nærmere mens jeg gjør klar grøten. Hun griper tak i håndtakene og kaster seg bakover, drikker grådig, spytter ut den siste munnfullen med vann og gliser fornøyd. Så skravler hun litt om vind og vær mens hun klasker hendene i vannet på bordet. Grøten er klar, og jeg gir henne noen munnfuller. Så kommer hun på at dette kan hun klare fint selv, og strekker seg etter skjeen. Dette har jeg vært med på før, så jeg unngår de små hendene hennes til jeg har fått i henne litt mer mat. Til slutt skjer likevel det uunngåelige; en liten, sterk hånd får fatt i skjeen og i løpet av to sekunder har både hun og jeg grøt i håret. «Jaja», tenker jeg. «Hun må jo lære.»

Når jenta mi får prøve å spise selv, er søl en selvsagt del av det. Jeg tviholder i tallerkenen så den ikke går i gulvet og hjelper så godt jeg kan med å få litt mat på skjeen. Ikke at det er så nøye, det havner uansett alle andre steder enn i munnen, men det er jo verdt et forsøk. Hunden vår, Butters, ligger med åpen munn under bordet, klar for å ta imot det som måtte komme. Kjøkkenet ser konstant ut som et katastrofeområde, og jeg har seriøst begynt å vurdere å bruke regnfrakk når det er tid for mat. Det er en lettelse å servere biter med brødskive til lunsj, takk og lov for at hun er gammel nok til det!

Mye nytt å oppdage når man kommer seg litt opp! Foto: privatLes også:

Nei, nei, nei!

Er det min eller din tur?

Gode vaner

Krabber i vei
Det er spennende å se på at hun blir mer og mer selvstendig. Hun krabber rundt på oppdagelsesferd i hele huset, og jeg tusler etter sånn litt på avstand, bare for å passe på. Hun vet hvor lekene er, og klarer å åpne den nederste kjøkkenskuffen som er full av bokser og fine, fargerike lokk. Når vi leser bok er det hun som blar, og hun vet godt hvilken av bøkene hun liker best å lese; «Bli kjent med myke dyrevenner». I den har dyrene pels som vi kan klappe på, og det blir visst aldri kjedelig.

Jenta mi er i ferd med å bli en helt egen person, med egne meninger, sterk vilje og heldigvis en god dose godt humør. Hun har, som de fleste barn, en stå på-vilje som det er vanskelig å ikke bli inspirert av. Hun utforsker, faller og slår seg, reiser seg og utforsker videre. Hun gir seg aldri! Og når maten på skjeen sklir av før den når munnen hver eneste gang, så ler hun av seg selv og prøver igjen. Det eneste jenta mi ikke vil gjøre selv er å sove. Men det er en sak for en annen gang.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelMin flotte fødsel
Neste artikkel– Fødsel beste behandling mot fødselsangst
DEL