Marte angrer på at hun spurte sønnen hvilken kake han ville ha til bursdagsselskapet sitt. For dette er hakket mer avansert enn hun ser for seg at hun kan klare.

Sist oppdatert: 9. desember 2013

«Hulken-kake! Jeg vil ha Hulken-kake».

Treåringen, som nå er fire, sitter på kjøkkenbenken og sparker de små føttene inn i skuffene under seg. Tårnet med oppvask klirrer svakt fra oppvaskkummen. Lillemann knytter nevene så knokene hvitner før han legger seg dramatisk ned på benken og trekker pusten i et stort gisp:

«Hulken-kake, mamma! Jeg VIL ha Hulken-kake!»

Les mer: Lykkelige barn sitter ikke stille
                 Et ubetenksomt øyeblikk

Tråkket i baret
Lillemann ble fire år i slutten av november. Og vi feiret med barneselskap. Jeg var så dum at jeg spurte bursdagsbarnet hva slags kake han ville ha. Jeg tenkte mer på om han ville ha sjokoladekake, bløtkake eller muffins.

Jeg skjønte med en gang at jeg hadde tråkket i baret. Men nå var det for sent.

Slik ser Hulken ut. Illustrasjonsfoto: CrestockHan ville ha Hulken-kake…

Først begynte jeg å le.

«Nei men, kjære deg. Mamma klarer ikke lage Hulken-kake. Jeg tenkte mer på om du ville ha sjokoladekake eller…»

«Hulken-kake», avbrøt han meg.

«Jeg vil ha en stor, grønn Hulken-kake!», sa han og hoppet ned fra kjøkkenbenken, trampet hardt i gulvet og løp inn på rommet sitt.

Les mer: Dobbel trass 
                 Kjære treåring

Håpet det gikk over
Jeg lot spørsmålet ligge i noen dager i håp om at han skulle komme på bedre tanker. Jeg googlet fram et bilde av en flott langpanne-sjokoldekake med seigmenn, akkurat sånn mamma lagde til bursdagen min da jeg var liten.

«Se her. Se på denne fine, gode kaka, da. Mmmmmmm. Hadde ikke den vært fin til bursdagen din?»

Lillemann begynte å gråte. Jeg la bort bildet og lot hele kakespørsmålet ligge i et par dager til.

Men vi måtte finne en løsning. De neste dagene prøvde jeg å friste med all verdens flotte kaker ala langpanne og enkle muffins.

Null forståelse
Jeg prøvde å spille på empatien hans ved å forklare at jeg veldig gjerne skulle gitt han en Hulken-kake på bursdagen hans, at det faktisk ikke var noe annet i hele verden jeg heller ville. Men at mamma rett og slett ikke kan bake, og at det blir for vanskelig for meg.

Det var null forståelse å få.

Er det noe galt med langpannekake eller muffins med non stop? Illustrasjonsfoto: Crestock«Hulken-kake», sa han og hoppet i sofaen så fjærene jamret i pipende smerte under ham.

Jeg prøvde å være bestemt mamma, og slå fast at det ikke blir Hulken-kake, punktum. Men at han kan få velge mellom sjokolade-langpanne med seigmenn og muffins med nonstopp.

Lillemann gråt seg i søvn den kvelden, og mitt mammahjerte blødde.

Les mer: Hva er en god mor?

Ombestemte meg
Okei. To dager før bursdagsselskapet bestemte jeg meg. Lillemann skulle få Hulken-kake. Om jeg så skulle bruke hele natta på å få den ferdig. Min lille gutt skulle få sitt høyeste bursdagsønske oppfylt. Hulken-kake it is!

Jeg kjøpte ferdig kakemiks og ferdigglasur i butikken. Barn bryr seg ikke om hvordan kaken smaker. Det viktigste er at den ser kul ut.

Jeg kjøpte grønn konditorfarge og mørk sjokolade til å tegne med.

Jeg målte, blandet, rørte, stekte, og pyntet hele kvelden etter ungene hadde lagt seg. Og det ble Hulken-kake.

Jeg var litt nervøs for mottakelsen. Kanskje hadde han forventet seg en proff kake?

Men han fikk denne:

Og reaksjonen?

Et vått, snørrete kyss på kinnet. «Wow, mamma! Steinkul. Du klarte det jo!»

Følg Martes egen blogg Casakaos.no

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelDet er dem, ikke oss
Neste artikkelEn kjapp drømmefødsel
DEL