Tittelen er hentet fra en elev-besvarelse på en skoleoppgave. En tiendeklasse fikk i oppgave å finne en mammablogg, og forestille seg at de var barnet i bloggen når han eller hun var blitt 15 år. En av elevene valgte Casa Kaos.

Sist oppdatert: 28. oktober 2013

Okei. La oss ta denne debatten. Er det greit å blogge om barna sine? Og er det greit å gjøre det på den måten jeg gjør? Det er jo ikke akkurat solskinnshistorier du får servert her hos meg. Og hva med å poste bilder av barna på Facebook?

Les mer: Kjøreregler i sosiale medier
                Legger du badebilder av barna på nett?

Jeg har fått tilsendt oppgaven som denne 15 år gamle jenta har skrevet. Og med tillatelse fra både henne og læreren, skal dere her få lese svaret. Jeg har kuttet litt i begynnelsen, da hele artikkelen var ganske lang.

Her har Lillesnuppa blitt 15 år, og har nettopp funnet ut at mamma har blogget om henne og storebroren:

Hvis noen, noen gang finner ut av dette blir jeg så flau at jeg kommer til og flytte. Som om ungdomsskolen ikke var vanskelig nok fra før? Jeg vet ikke sikkert, men lurer veldig på om dette i det hele tatt er lov? Ja foreldre bestemmer om folk har lov og legge ut bilder av oss, men tenker de noen ganger på OSS? Hun har ikke slettet bloggen engang. «Hadde vi sex tre ganger om dagen» «Vi tok på hverandre og kysset hele tiden»

Hvor flaut er det ikke at mammaen din skriver om deres sex? Det er ekkelt! Bildene og tekstene kommer ALDRI til å forsvinne!

Lillesnuppa? Mamma, jeg syntes dette var et ganske søtt kallenavn, men måtte du virkelig bruke det på nettet? Lillesnuppa, det er det flaueste med hele bloggebruken til mamma. Det og min lille avhengighet på moshi-monstre. «Klart jeg må ha Moshi monster-håndkle, mamma. Det skjønner vel du og?»

Jeg skjønner at mødre vil skrive, skryte og ha svar på ting om barnene deres. De vil legge ut bilder og sammenligne ungene med andre sine unger. De vil si hvor mye de elsker ungene og bare vil holde rundt de for alltid.  Alt dette høres bare gøy ut, men hva med den «svake» part?

Personlig vil jeg aldri komme til og skjønne helt hvordan foreldre kan legge ut alt dette om ungene sine og jeg kommer aldri til og gjøre det selv nå som jeg vet hvordan det er.

Les mer: – Jeg vil være den som forteller at babyen er født
               
Fødsel i stillhet - eller løpende rapportering?

Først vil jeg si at dette var et veldig bra svar, og jeg regner med «Lillesnuppa» får en god karakter!

Mine tanker rundt blogging
Resten av innlegget er ikke ment som kritikk eller angrep på denne jentas besvarelse. Dette er mine tanker rundt det å blogge om, og dele livet til barna sine på sosiale medier.

I denne skole-artikkelen finner Lillesnuppa ut at jeg har blogget om henne når hun er 15 år. Det tenker jeg kom som litt av et sjokk! Derfor har jeg tenkt å være helt åpen med mine barn om at jeg har delt historier fra deres barndom på en blogg.

Mye personlighet, men ingen ansikt.Og jeg skriver «har», for jeg tror neppe jeg kommer til å blogge om dem når de er 15 år. Jeg ser for meg at jeg slutter når de når skolealder. De skal slippe å komme på skolen mandag morgen, og møte en klasse som allerede vet hva de har gjort i helgen.

Jeg ser for meg at jeg kommer til å gjøre denne delen av bloggen privat, og heller fortsette å blogge om barn og foreldrerollen på mer generelt grunnlag, uten eksempler fra vårt liv.

Men selv om jeg gjør bloggen privat, og med det fjerner alle innlegg for offentligheten, har jeg ingen garanti for at alt forsvinner fra nettet. Nettet er et lunefullt sted.

Ikke vist ansikter på barna
Derfor har jeg helt fra jeg begynte å blogge, unnlatt å legge ut bilder der ansiktene til barna vises. I tillegg har jeg aldri brukt deres riktige navn. Derav Lillesnuppa og Lillemann. Dette er mitt valg. Andre velger annerledes. Jeg ser ikke noe galt i at andre foreldre legger ut bilder og fullt navn. Men siden jeg skriver som jeg gjør, føler jeg for å beskytte barna mine litt ekstra.

Hvis noen fortsatt kjenner dem igjen, etter jeg har fjernet bloggen, håper jeg at jeg har klart å gi dem selvtillit nok til ikke å la seg knekke mentalt av det.

Jeg tror nemlig ikke vi skal ta det for gitt at alle barn som har foreldre som skriver om dem på blogger eller legger ut bilder av dem på sosiale medier, blir traumatisert og mobbet.

Det er slitsomt å ha barn. Det er vel ingen hemmelighet.Jeg tror heller ikke barn tar alvorlig skade av å få høre at dagene innimellom var slitsomme og vanskelige da de var små. Vi kommer helt sikkert til å ha slitsomme dager både når de begynner på skolen og når de blir 15 år også. Det er ikke noe galt i å innrømme det – så lenge barna i bunn er hundre prosent trygg på at jeg elsker dem.

Les mer: Ti grunner til at barn er kult

Barna skal vite de er elsket
Og her er vi inne på noe veldig viktig: Mine barn skal alltid føle seg elsket. Ikke på den måten at jeg alltid vil rose dem og fortelle dem hvor flinke og snille og fine de er, for det er de ikke hele tiden. Men på den måten at de vet at uansett hva de måtte finne på, uansett hva de gjør eller ikke gjør, og uansett hvor sliten og lei jeg er, så elsker jeg dem bunnløst.

Min kjærlighet til mine barn er like sterk enten vi har en idyllisk dag der alt går etter planen og ungene er helt eksemplariske, eller vi har hatt en fullstendig kaotisk dag der alt har stått helt på hodet og barna virkelig har funnet frem trassen.

Normalt å teste grenser
Og de dagene der alt går på tverke, er det ikke fordi barna mine har gjort noe galt. Små barn skal trasse, de skal teste grenser og de skal drive mamma til vanvidd. Det er helt normalt. Og barna mine er to helt normale barn i så måte. De dagene der alt går på tverke, er det som regel min egen skyld. Jeg prøver og feiler og famler meg rundt i morsrollen.

Derfor håper jeg barna mine etter hvert, når de blir litt større vel og merke, vil kunne lese blogginnleggene mine med den gleden, varmen og humoren jeg selv sitter med når jeg skriver innleggene.

Nei, mamma og pappa klarer ikke å holde fingrene fra hverandre. Og det skal du være glad for, lille venn. For det er nemlig derfor du ble til.Så, når det kommer til alt det flaue. Som for eksempel at jeg skriver at faren deres og jeg tok på hverandre og kysset hele tiden, samt at vi hadde sex tre ganger om dagen før de ble født. Jeg skjønner at det er flaut å lese for en tenåring. Men er det ikke fint å vite at mamma og pappa er glad i hverandre da? Forhåpentligvis klemmer og kysser vi fortsatt hver dag selv om barna har blitt tenåringer.

Les mer: Når forelskelsen går over

Foreldre skal være litt teite?
Og dessuten, skal ikke vi foreldre være litt teite og til sjenanse for tenåringsbarna våre uansett da? Bare ved å være til?

Og så lurer jeg på om det er blitt litt sånn at foreldre ikke tør gjøre noen ting i frykt for at barna skal synes det er flaut. Hva med barn av skuespillere? Det er sikkert kjempeflaut å se en av foreldrene ha sex på film.

Og tenk på barna til gjengen i Torsdag kveld fra Nydalen, eller Ylvis-brødrene! Blir de traumatisert og mobbet mon tro?

Hva med barn av forfattere? Skal foreldrene la være å skrive bøker fordi barna kanskje syns det er pinlig å lese bøkene når de vokser til?

Tenk på de som har sexologer til foreldre da? Stakkars barn! Og alle barn med foreldre som ytrer seg i offentligheten.

Noen barn er med i reklamer. Noen barn spiller i filmer eller er programledere på tv. Det kan jo hende at de syns det er dritflaut å se disse filmene, programmene eller bildene når de blir tenåringer. Men man kan på en måte ikke hindre barna i å leve når de er små i frykt for at de senere kan komme til å mene det er flaut eller pinlig.

Akkurat som jeg mener at vi foreldre heller ikke skal slutte å leve når vi får barn.

Og så kan vi jo dra den enda litt lenger og spørre: Hva med foreldre som har gjort dumme ting før de fikk barn? Skal for eksempel glamourmodeller avstå fra å få barn?

Jeg syns ikke det. Jeg mener det er plass til (nesten) alle slags foreldre i vårt samfunn. Foreldre kommer i alle slags farger og former. Og det syns jeg er fint.

Så går det selvfølgelig en grense ett sted, og hvor denne går, er det mange meninger om. Jeg mener selv jeg holder meg godt innenfor denne grensen med bloggen min. Det syns jeg også samtlige andre norske mammabloggere gjør.

Næh, se. Der er han jo. Kul type, ikke sant?Har en bonussønn
Til slutt vil jeg gjerne fortelle dere at jeg også har en bonussønn på 12 år. Det er ikke mange av dere faste lesere som har hørt om han.

Selv syns han det er bitende urettferdig at han ikke får være med i bloggen. Men jeg holder igjen. Til hans store skuffelse. Han vet hvordan jeg skriver og at det er kaosdagene jeg skildrer. Han vet han ikke vil bli beskrevet med rosa setninger. Likevel vil han veldig gjerne være med. Og helst uten filter. Han tåler det.

Barn tåler ofte mer enn vi tror. Men vi skal være lydhøre, respektfulle og forsiktige. Utover det, stoler jeg på at de fleste foreldre vet hvor deres, barnas og familiens grenser går.

Hvor mener du grensene går?

Les Martes egen blogg Casakaos.no

Hva synes du om artikkelen?