Marte er bestemt. Sverd, pistoler, gevær og andre lekevåpen skal ikke inn i hennes hus! Våpen er ikke leketøy. Men klarer hun å holde på prinsippene sine?

Sist oppdatert: 25. august 2014

Jeg trenger bare å kaste et kjapt blikk på mannen min over bordet før jeg skjønner at han tenker akkurat det samme som meg.

Den lille gutten ved siden av oss i parken løper rundt med lekepistolen sin og roper pang, pang, pang. Han sikter på moren sin, trekker av og hopper to ganger mens han roper pang igjen. Så løper han videre.

Les også:
Alltid noe å bekymre seg for 

«Mamma? Hva er dette for noe?»

Moren registrerer det ikke en gang.

Jeg rister på hodet, drar det ene øyebrynet opp i pannen og kikker ned på den store magen min.

Nei, vet du hva. Sånn får ikke min sønn holde på. Sverd, pistoler, gevær og andre lekevåpen skal ikke inn i mitt hus! Våpen er ikke leketøy.

Skammelig, tenker jeg og skuler bort på moren ved siden av meg.

Skammelig.

Min ufødte sønn skal få en oppvekst uten lekevåpen.

Fire år senere, ligger jeg på alle fire under spisebordet og plukker opp gulrotbiter etter middagens gulrotkrig. Treåringen står og hyler ved siden av meg. Tårene spretter ut av øynene hennes mens hun peker febrilsk rundt seg og roper noe om at katten ikke vil gå på planken.  

Fireåringen spinner rundt i stua med ninja-skilpadden Rafaels røde maske over øynene. I hendene holder han to gigantiske plastgafler (eller hva det nå skal forestille).

Les også:
Hva jeg sier og hva han hører 

Om å velge sine kamper

Lekeplass-politi

«Ninja, ninja, ninja turtles», synger han av full hals mens han løper opp i sofaen, tar snarveien over stuebordet, tramper halvveis opp i trappen og tar gelenderet ned.

«Ninja power!»

Jeg rygger ut med hendene fulle av gulrot og et par andre udefinerbare grønnsaker som har ligget så lenge under bordet at det er helt umulig å se hvilken form og farge de har hatt opprinnelig.

Jeg slår hodet i bordkanten på vei opp, kveler et veldig stygt ord, snubler i en planke på vei ut på kjøkkenet og holder på å tråkke på katten som har søkt tilflukt i hjørnet ved kjøleskapet.

Jeg plukker opp Lillesnuppa og setter meg på kjøkkenbenken. Trekker pusten og teller til ti.

Forbi meg suser Lillemann. Nå har han byttet ut gaflene med et sverd.

Han legger den ene hånden bak på ryggen, retter sverdet mot oss og hinker sidelengs fremover.

«Hvis jeg ikke får skatten, så moser jeg trynet ditt», roper han av full hals mens han kniper sammen øynene, snurper munnen til en tynn strek og vifter med sverdet under nesa til Lillesnuppa.

(Takk til Harriet i «Jul i svingen» for den der mose-trynet-ditt-frasen).

Hvordan skal det gå med deg, lille gutten min? Er du dømt til et liv bak murene fordi mammaen din lot deg leke med våpen som barn?

Lillesnuppa spreller med strømpebukse-beina og vil ned. Snart løper de rundt med hvert sitt sverd og veksler mellom å rope «Ninja power» og «Hiv og hoy».

Hva var det egentlig som skjedde? Hvor ble det av "ingen lekevåpen i mitt hus"?

De første par årene gikk det ganske bra. Men så snart Lillemann rundet to år, begynte han å se opp til alle disse mer eller mindre supre heltene. Vi har vært gjennom både Spiderman, Batman, Hulken, Captain America, Iron man, Superman, Kaptein Sabeltann og nå er det altså Ninja Turtles.

Selv om han ikke fikk sverd av oss, fant han fort pinner, kosteskaft eller en del av bilbanen som gjorde samme nytten.

Pistoler bygde han av Lego.

Og sakte men sikkert snek det seg inn både plastsverd, gigantiske skilpaddegafler og andre lekevåpen inn i huset. 

Og nå har jeg gitt opp. Jeg vet rett og slett ikke om det er mulig å holde barn unna lekevåpen.

If you can't beat them, join them.

Jeg kan i hvert fall krysse av for nok et prinsipp som har gått rett ned i vasken.

Hva synes du om barn og lekevåpen? 

Følg Martes egen blogg på Casakaos.no

Hva synes du om artikkelen?