Lillesnuppa hører ikke etter hva mamma Marte sier til henne. Men det skal vise seg at det ikke er trass som er årsaken.

Sist oppdatert: 2. april 2014

Toåringen min hører aldri etter. Hun vimser rundt i sin egen verden og bryr seg nada om meg og beskjedene jeg gir henne.

«Ta med middagsfatet ditt ut på kjøkkenet», sier jeg når vi har spist ferdig.

Men Lillesnuppa danser over gulvet og bort til sofaen.

«Hallo! Ta med fatet ditt ut på kjøkkenet!» roper jeg etter henne.

Men hun er allerede i gang med å bygge legotårn.

«Legg fra deg iPaden og kle på deg», sier jeg etter frokosten.

Ingen reaksjon.

Les mer: Er det greit å bli sint på barna?
                Endelig TV-slaver

«Hallo! Hvorfor hører du aldri etter? Hvorfor gjør du aldri som jeg sier?»

Jeg må gå bort til henne og fysisk og ta fra henne iPaden for at hun skal reagere.

Da ser hun overrasket opp på meg med store, blå øyne. Alltid med et smil på lur.

Makan til vimsete jente! Jeg har aldri vært borti liknende.

«Ta på deg pysjen», sier jeg. Men Lillesnuppa ser ikke opp fra puslespillet en gang.

Les mer: Om å velge sine kamper 
                Foreldreløgn nr. 1: Toårstrass går over når barnet blir tre

Ta på deg pysjen, sa jeg!
«Hvor har du gjort av matboksen din?» spør jeg. Men Snuppa står og klistrer klistremerker på veggen og registrerer ikke spørsmålet en gang.

«Skru av tv-en og kom og spis!» roper jeg fra kjøkkenet.

Men tv-en står like fullt på når jeg setter maten på bordet.

Det er så frustrerende. En liten toåring som ignorerer mammaen sin fullstendig. Jeg har slått ut med armene i fortvilelse. Jeg har revet meg i håret i irritasjon. Og jeg har ropt til henne i ren frustrasjon at hun må begynne å høre og gjøre som jeg sier.

For ikke så lenge siden fant jeg ut hvorfor hun aldri hører etter.

Hun hører dårlig...

Plutselig falt alle bitene på plass. Selvfølgelig! Hun hører dårlig!

Les mer: Hva er en god mor? 

 Ikke rart du aldri hører på meg...


Det første jeg gjorde var å gi henne en stor klem. Jeg holdt henne fast så lenge at hun måtte rive seg ut av favntaket mitt. Da hun endelig kom seg løs, løp hun ut på kjøkkenet så fort hun kunne på de små føttene sine mens hun veivet med armene.

Hun er en stille men bestemt liten jente. Hun har en beundringsverdig evne til å konsentrere seg og la resten av verden seile sin egen sjø. Når hun setter seg ned med et puslespill eller legoklossene sine, lar hun seg ikke forstyrre av noe.

Nei, selvfølgelig ikke. Hun hører jo ingen ting.

Hun sier ikke mye. Men hvis hun først blir engasjert, babler hun i vei. Det er umulig å skjønne hva hun sier. Ett og annet forståelig ord dukker opp i strømmen av babbel, men jeg må gjette meg til hva hun egentlig prøver å si.

Nå skjønner jeg hvorfor. Det er ikke lett å lære seg og snakke når man hører dårlig.

Om et par måneder, skal hun operere ørene. Og legene er ganske sikre på at hun kommer til å høre helt fint etterpå.

Nå går jeg rundt og lurer på hvordan i all verden det er mulig å overse at sitt eget barn nesten ikke hører. Hvordan er det mulig å ikke forstå at noe er galt? Hvorfor kan det ha seg at jeg ikke har tenkt tanken en gang at hun hører dårlig og ikke bare er vanskelig, fjern og ignorant?

Jeg er kanskje ikke verdens dårligste mor. Men jeg føler meg ikke som verdens beste akkurat nå heller.

Følg Martes egen blogg Casakaos.no

Hva synes du om artikkelen?