Debatten går heftig i disse dager. Tallet på kvinner som er slitne, utbrente - og sykemeldte har eksplodert. Og det er de høyt utdannede mødrene som har det verst. Men det er faktisk vår egen feil! Det er på tide å si nei, jenter!

Sist oppdatert: 7. april 2014

Vi, altså norske kvinner, har aldri hatt det bedre enn nå. Vi har fantastiske velferdsordninger, godt arbeidsmiljø, likestilling og god helse. Likevel er kvinners sykefravær langt høyere enn menns.

Noe har skjedd de siste årene, og forskerne lurer på hva. Nå har et nytt begrep blitt lansert: Trippelbyrden. Jeg kommer tilbake til det.

La oss først gå 40 år tilbake i tid. Da min mor var høygravid med meg. På den tiden var velferdsordninger, likestilling og arbeidsmiljø noe kvinner drømte om og kjempet for. Min mor jobbet på kontor i en såkalt "god stilling". Da hun ba om høyere lønn fordi en mannlig kollega hadde fått det, fikk hun til svar at det var uaktuelt "fordi hun ble forsørget". Altså hun hadde en ektemann med inntekt, og måtte derfor tjene mindre enn sine mannlige kolleger som utførte nøyaktig samme arbeidsoppgaver.

Les også: Du er en god mamma
Les også: Til alle mødre - ta deg en pause!

Man jobbet frem til termin
Å bli sykemeldt under svangerskapet var ikke noe tema. Man jobbet frem til termin. Da vannet gikk, lå min mor på knærne i hagen og plantet en hekk. Det var broren hennes, min onkel, som kjørte henne til sykehuset. Det viste seg at hun hadde fått svangerskapsforgiftning og det sto om livet - både til mor og barn. Faren min kunne ikke komme. Han måtte gjøre seg ferdig med jobben før han dro til sykehuset. Ingen stusset over den prioriteringen, selv om altså både mor og barn sto i fare for å stryke med, og det hele endte med katastrofekeisersnitt. Heldigvis gikk det bra.  

Etter tre måneder måtte mamma tilbake til arbeid. Pappapermisjon var et ord som ikke var oppfunnet. Jeg ble plassert hos dagmamma. Jeg tror ikke mamma syntes det var så stas, men barselpermisjonen var ikke lenger, og hun hadde ikke noe valg hvis hun ville beholde jobben. Heldigvis var sjefen hennes såpass forståelsesfull at hun fikk ha en diger, støyende brystpumpe på kontoret og egen plass i kjøleskapet i kantina til morsmelk.

Mamma vurderte å jobbe deltid, men fikk ikke lov. Enten jobbet man fullt - eller så fikk man holde seg hjemme. Jeg tror hun var mye sliten, og jeg tipper hun syntes det var fryktelig vanskelig å la babyen være hos dagmamma, men jeg husker aldri at hun var syk eller borte fra jobben.

Les også:
Redaktørbloggen:
Du får komme i bursdagen min. Men ikke du!

Fra ille til verre
Vi har egentlig ikke snakket så veldig mye om denne tiden, mamma og jeg. Jeg synes at mitt eget liv som fulltidsarbeidende, travel tobarnsmor er slitsomt nok. Men etter å ha lest mye av debatten som har gått de siste dagene om kvinner og den voldsomme økningen i sykemeldinger, har jeg begynt å tenke. Jeg er så glad for at jeg ikke var nybakt mor på 70-tallet! Likevel viser sykemeldingstallene at alt har blitt så mye verre, tross alle godene vi har fått.

Det er her trippelbyrden kommer inn. Og den belastningen mener jeg vi bare kan takke oss selv for!
Dobbeltbyrden hevder at kvinner tar den største byrden ved å kombinere arbeid og omsorg for mann, barn og foreldre. I tillegg har vi de siste årene fått en tredje byrde, og stikkordene er: perfekte hjem, vinklubber, venninneturer til utlandet, ung og veltrent kropp og selvrealisering.

Dette ifølge professor Arnstein Mykletun som er en av landets fremste forskere på sykefravær.

Til Aftenposten sier han at dette har med holdning å gjøre. På 70-tallet var menn og kvinner sykemeldt omtrent like ofte, men i dag har kvinnene mer enn 60 prosents høyere fravær enn menn. Han mener at det verken er arbeid eller omsorg som er årsaken, men derimot en mystisk X-faktor. Og denne rammer kvinner, ikke menn.

Vår egen feil!
Er det slik at det er forventninger om det perfekte liv, "flink pike-syndromet", som sender horder av velutdannede, arbeidsføre kvinner ut i sykemelding? Og hvis det er slik: Er vi ikke selv ansvarlige for dette, det er jo frivillig å følge disse såkalte påleggene om vellykkethet?

Mykletun detonerer en liten bombe i Aftenposten, og antyder at sykefraværet har noe med kvinners holdninger å gjøre: - Man er sjelden helt syk eller helt frisk. Hvor terskelen skal gå for sykemelding påvirkes av forventninger og holdninger, sier han.

Og når det blir for mye for oss på privaten, blir vi sykemeldt fra jobben.

Det er opplagt at kabalen ikke går opp for dagens kvinner. Vi har alle fått utdelt 24 timer i døgnet. Verken flere eller færre. Så er det opp til oss hva vi skal gjøre med dem. Det kan altså virke som om årsaken til at vi møter veggen er forventninger om å være supermødre, sexy ektefeller, tynne og kule venninner og perfekte vertinner. Og skryte av det hele på Instagram.

Vi må si NEI!
Jeg synes det er på tide å gjøre opp regnskap, finne ut hva som er viktig og hva som er ikke er det. Det handler om å prioritere beinhardt, innse at vi ikke kan få alt, og at det perfekte liv ikke finnes. Ikke bør vi strebe etter det heller. Livet leves her og nå, på godt og vondt. Det er summen av glede, sorg, seire og nederlag som utgjør stammen i et liv. Og det må vi tåle.
Vi må rett og slett slutte å måle vellykkethet ut fra andres forventninger. Hver og en av oss må sette forventningene selv etter hva vi er kapable til, og være fornøyd med det.

Jeg har begynt å sette røde streker i listen over andres forventninger.
Familie og jobb er det viktigste for meg, deretter kutter jeg med hard hånd. Livet mitt skal ikke være perfekt, det trenger ikke alltid være bra - godt nok holder i massevis.

Nei, det lukter ikke grønnsåpe hos oss hver fredag. Jeg har ikke engang hushjelp. Jeg baker sjelden boller. Jeg er ikke så flink til å leke med ungene mine, men jeg prøver å ha gode samtaler med dem og lese for dem. Matpakkene består av brødblingser med salami og en eplebit. Vennelisten er barbert, jeg bruker bare tid på de jeg virkelig bryr meg om og som jeg vet bryr seg om meg.  Jeg takker nei til festinvitasjoner når jeg kjenner at jeg heller trenger en kveld i sofaen.

Jeg øver meg hver eneste dag på å si nei. Fordi hver gang jeg sier ja, går det på bekostning av noe. Og jeg må velge. For jeg har bare 24 timer.

Jeg er ikke spesielt god i noe. Men jeg er god nok. Og det holder for meg.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelSjekkliste når babyen din gråter
Neste artikkelFeiring av miniens ettårsdag!
DEL