For ett år siden mistet Marte mammaen sin, og hun har mange gode minner om hvordan moren hennes var. Nå har Marte begynt å tenke på hvordan Lillemann og Lillesnuppa vil huske henne.

Sist oppdatert: 20. januar 2014

Noen ganger slår alvoret inn over meg med full styrke. Det kan være minuttene etter jeg har slukket lyset over senga og skal sove. Det kan være når jeg sitter i bilen for å hente barna etter en lang dag i barnehagen. Eller når jeg sitter på badegulvet og sorterer skittentøy.

Jeg er mamma! Jeg har ansvar for to små barn. Jeg er så heldig å få være med og forme deres liv, deres historie og deres minner.

Les mer:  Hva er en god mor?
                  Ti grunner til at barn er kult

"Sånn var mamma"
Hvordan vil de huske meg når de blir store? Hva vil de huske? Hva kommer de til å hente opp fra hukommelsen igjen og igjen og tenke «sånn var mamma». Hva vil gå i glemmeboken? Og hva vil de ta med seg videre inn i sin egen familie og til sine barn?

Vil de huske fjellturen vår til Guadalest i Sør-Spania? Eller blir det ett av mange minner som bare forsvinner?

Det var nettopp ett år siden mammaen min døde.

Når jeg tenker på mamma, tenker jeg på blåbærturene på sensommeren. Hvert år tok vi syklene våre, syklet de lange bakkene opp Sagvoll og jafset oss innover blåbærlyngen med røde bærplukkere og oransje tiliters-bøtter.

Da vi kom hjem, spiste vi blåbær med sukker og melk. Resten lagde mamma syltetøy av som vi fikk på brødskiva hver lørdag.

Husker så godt mamma
Jeg husker de varme sommerdagene da vi la oss ut på plenen i bikini på hver vår solseng. Vi leste ukeblader og småpratet mens vi hørte på radio og drakk Cola Light med isbiter.

Jeg husker at hun alltid tok små biter når hun spiste, og tygde hver bit nøye og omstendig.

Jeg husker bokhylla i stua full av krimbøker og skumle thrillere. Jeg husker jeg smugleste Dyrekirkegården av Stephen King og fikk mareritt.

"En nysgjerrig Marte har kommet hjem fra sykehuset", stod det under dette bildet. Jeg husker forresten veldig godt den grønnrutete sofaen vår.Jeg husker at hun sirlig limte alle familiebildene inn i fotoalbum og skrev små notater under hvert eneste bilde.

Jeg husker at mammas høyrebein alltid begynte å trampe takten når hun hørte musikk. Selv om det bare var en reklamejingel på tv-en, eller den eviglange (og veldig irriterende) melodien som kom fra mobilen hennes hver gang hun fikk en sms.

Jeg husker sommerferiene våre på Sørlandets campingplasser. Vi badet, spilte bordtennis, fisket, spiste is og leide tråkkebåt. Sistnevnte var for øvrig et must. Ingen sommerferie uten tråkkebåt!

Jeg husker hvordan hun gravde seg et lite hull i den meterhøye snøen i solveggen på verandaen så snart vårsolas stråler ble såvidt sterke nok til å bryte gjennom kulden. Der satt hun under tykke pledd i boblejakke og med pannebånd, med ansiktet vendt opp mot sola. Øynene var lukket og høyrefoten gikk, som om hun nynnet på en melodi inni seg.

Jeg husker hvor sint hun ble da jeg satt meg inn i den fullpakkede Ladaen, klar for avgang til Trondheim for å besøke mormor og morfar en sommerferie, med de hullete favoritt-jeansene mine på. Enda mamma hadde bedt meg innstendig om å ta på meg noe annet akkurat den dagen. Jeg husker også hvordan hun unnskyldte seg ovenfor mormor da vi kom frem, og at mormor sa med et smil at det var sånn jeansene skulle være nå.

Les mer: Er det greit å bli sint på barna?
                  Dagen god mor-medaljen glapp

Jeg husker at mamma aldri kastet et eneste syltetøyglass, rømmebeger eller annen emballasje med lokk. De ble vasket og stablet inn i kjøkkenskapet. Nøyaktig hva hun brukte dem til, aner jeg ikke.

Jeg husker hvor glad hun var i dyr. Og hvordan hun knep munnen sammen til en hard strek, ristet på hodet og fikk tårer i øynene hver gang hun hørte om noen som hadde vært slem mot ett eller annet dyr. Hun sa alltid at når hun døde, ville hun ikke ha blomster eller kranser i begravelsen. Hun ville heller at folk skulle gi en gave til Dyrebeskyttelsen.

Jeg husker hvordan hun kjempet for at ingen skulle vite hvor dårlig råd vi hadde. Hvordan hun fikk to dype rynker mellom øyebrynene og tok fram kontoutskrifter og kladdebøkene der hun sirlig skrev inn inntekter og utgifter, for å finne en løsning hver gang vi kom hjem fra skolen med brev om utforutsette utgifter. Eller hvis fotballen skulle på tur, eller alle på balletten måtte ha rosa strutteskjørt til danseoppvisningen.

Les mer: Jeg vil ha Hulken-kake!
                 Anmeldelse av meningsløse barneleker                 

Jeg husker hvor sterk hun var som oppdro to barn alene, uten familien i nærheten.

Jeg husker hvordan hun alltid så det fine i alle hun møtte. Jeg kan faktisk ikke huske å ha hørt henne si ett eneste stygt ord om noe annet menneske…noen gang!

Jeg husker hvor gøy vi hadde det da vi var statister på Hotell Cæsar sammen.

Jeg husker den morgenen hun tvang meg til å ta på meg boblebukse før jeg skulle gå til skolen. Og hvordan hun stod på trappa utenfor inngangsdøra med armene i kors og tappet med foten da jeg kom ut av garasjen to minutter etterpå, med boblebuksa trøkt ned i sekken. Denne gangen tappet hun ikke med foten fordi hun hørte musikk.

Jeg husker hvordan hun kjørte fra Raufoss til Oslo for å lage suppe til meg da jeg i godt voksen alder hadde operert bort mandlene. Og jeg husker hvor godt den suppa smakte, selv om det stakk som nåler i halsen min hver gang jeg svelget.

Jeg husker vi gikk på ski til Skumsjøen hver helg hele vinteren, med den tradisjonelle appelsinen og Kvikklunsjen i lomma. Med like, røde anorakker.

Jeg husker hvor sint jeg ble på mamma da hun la den splitter nye, første og eneste Ball-genseren min forsiktig i en pytt med klor for fjerne en flekk på den hvite midtstripen. Og hvordan kloret hadde sugd seg oppover resten av genseren og laget batikkmønster på den rosa og den lilla stripen.

Jeg husker at mamma alltid sov med vinduet på gløtt, selv om det var 25 minusgrader ute. På morgenen hadde vannet i glasset på nattbordet fryst til is.

Jeg husker hvordan hun tvang meg til å sende takkebrev til alle jeg hadde fått gave av etter jul og bursdag. Ikke bare et kort. Nei, et helt brev måtte jeg skrive. Og så måtte jeg huske nøyaktig hva jeg fikk av hver enkelt. For det var ikke snakk om bare å skrive «takk for gaven». Jeg måtte sirlig skrive ned når jeg hadde brukt den, hva jeg hadde brukt den til og hvorfor jeg ble så glad for akkurat den gaven.

Les mer: Hvordan få takknemlige barn?

Jeg husker at hun plasserte meg på en kjøkkenstol, tredde en bakebolle ned på hodet mitt og klippet håret mitt i ekte bolleklipp helt til jeg ble stor nok til selv å bestemme at jeg ville ha langt hår.

Mamma var, som du sikkert skjønner, helt enestående. Hun var lagt fra noen supermamma, men hun gjorde så godt hun kunne. Og det var mer enn godt nok. Jeg håper jeg klarer å være like enestående for mine barn.

Hva husker du best fra din barndom? Og hva håper du dine barn skal huske fra sin?

Følg Martes egen blogg Casakaos.no

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelHvordan er en tvillingfødsel?
Neste artikkelVeldig aktiv jente i magen
DEL