Det er under to uker til termin, og nå kan det skje når som helst. Kroppen forbereder seg, det kan jeg kjenne, men det er ikke godt å si om det skjer i natt eller om tre uker. Snart, veldig snart blir livet mitt snudd på hodet, og det skal aldri bli det samme igjen. Jeg skal bli mamma!

Sist oppdatert: 11. March 2013

Alle jeg snakker med har meninger om hvor lenge det er igjen utfra hvordan magen ser ut, om den er lavere enn den var før, noe den er, og noen sier de kan se på ansiktet mitt at det er like før. Og fram til nå har dette skremt meg en del. Jeg har ikke følt meg klar i det hele tatt, og har ønsket meg mer tid.

Nå er jeg endelig ferdig med praksisen min, og har nytt permisjonen til det fulle de siste dagene. Å ha helt fri har vært akkurat det jeg har trengt for å forberede meg både praktisk og mentalt, og ting faller endelig på plass. Nå koser jeg meg skikkelig! Vi har vært så heldige at vi har fått mye av det vi trenger i gave av familie og venner, og de siste dagene har vi fått handlet inn det siste lille vi trenger, i alle fall til de første ukene. Alt av barneklær og sengetøy er vasket og klart, og sykehusbagen er pakket. Og mens jeg har forberedt alt det praktiske, har hodet, og hjertet, fulgt etter. Jeg er ikke så nervøs lenger, og har endelig begynt å glede meg litt. Det føles godt!

Les også: – Jeg er redd for å føde

Modningsrier eller maserier?
Da jeg var hos jordmor denne uken, prøvde hun å finne ut om hodet var festet, men det var det ikke helt. Dette betyr visst ingenting, noen ganger fester det seg i god tid, og andre ganger fester det seg ikke før rett før fødsel, men jeg ble nesten litt skuffet. Likevel skjer det tydeligvis ting, for da jordmor klemte på magen min for å kjenne etter, så fikk jeg noen smerter nederst i magen som jordmor bekreftet at var en rie. Fødselen var ikke i gang eller noe, det er ganske vanlig å føle på slike rier når det nærmer seg, sa hun. Etter å ha googlet litt, har jeg kommet fram til at det må være enten det som kalles modningsrier eller masrier, og de har kommet og gått de siste dagene. De er heldigvis ikke veldig vonde, og foreløpig er det mest spennende. Ja, og litt skummelt. Men det er gøy at noe skjer.

Les også: Hvor langt er det mellom de første riene?

Som sagt nyter jeg dagene. I tillegg til å gjøre alt klart her hjemme, har jeg for første gang på lenge hatt tid til både kafeturer og til å besøke venner og familie. Jeg er mer sosial enn på månedsvis, og har til og med fått vagget meg ut på noen turer med hunden. Men det beste av alt er å ha tid til å sitte i sofaen og se på min egen mage bevege seg, og at Kevin endelig får kjenne på så mye bevegelser han bare vil. Krapylet er aktivt, og jeg tror hun syns det er litt trangt der inne nå. Hun spenner ifra med armer og føtter, og jeg ser for meg at hun strekker seg. Jeg håper hun har det bra der inne.

Nå skal jeg pusle med litt skolearbeid, kose meg med Kevin og hunden og pusekattene mine, sove masse og bare nyte dagene.

Les også: Lesernes siste magebilder før fødselen

Hva synes du om artikkelen?