– For en uke! Endelig har jeg fått vært på ultralyd igjen og sett på nurket. Det er så rart, det er en hel liten person der inne nå. Av en eller annen grunn fikk dette det til å krible inne i meg.

Sist oppdatert: 26. februar 2013

Det ser fortsatt ut som at det er ei jente, og de målte henne til å veie omtrent to og en halv kilo. De mente hun kommer til å veie rundt tre og en halv kilo ved termin, og sa at dette er helt normalt.

Grunnen til denne ultralyden var at vi skulle ta en siste sjekk for å se om morkaken hadde flyttet seg helt fra mormunnen, og det hadde den. Da ligger alt helt til rette for en normal fødsel, takk og lov. Jeg ble litt nervøs også, for nå er det faktisk sånn. Jeg skal snart føde. De første nettene etter ultralyden hadde jeg flere drømmer om fødselen, og det er tydelig at underbevisstheten jobber for å gjøre meg klar. Det er både skummelt og spennende.

Les alt om fødselen

Sjelden grunn til å vagge
To dager etter ultralyden var jeg på siste kurskvelden på foreldreforberedende kurs. Denne kvelden var det en fysioterapeut som holdt kurset, og det ble snakket om trening under svangerskapet og etter fødsel, kroppsholdning, fysiske plager under og etter svangerskapet og slike ting. Det var ikke så mye nytt å lære, men det er jo greit å bli minnet på en del av disse tingene. Blant annet nevnte fysioterapeuten av det svært sjelden er noen grunn til å vagge når man går, uansett hvor gravid man er. Vaggingen skaper bare belastning på bekkenet, og gjør det tyngre å gå. Jeg følte meg truffet! Jeg vet jeg vagger som en gås om dagen, og etter dette kurset har jeg forsøkt å både rette meg opp i ryggen og å gå på en normal måte. Det er ikke så lett. Jeg bærer på femten kilo jeg ikke er vant til å bære på, ryggen verker, og kroppen føles dorsk og treig. Vaggingen kommer helt naturlig. Likevel skal jeg prøve så godt jeg kan å ta vare på kroppen min disse siste ukene, og i alle fall prøve å huske hva fysioterapeuten sa.

Les om ryggsmerter og smerter i lysken

En million spørsmål og null kontroll
I tillegg til ultralyd og kurs, skulle jeg egentlig ha vært hos jordmor denne uka, men timen ble avlyst. Det gjorde meg rastløs, merket jeg, selv om jeg visste at minien hadde det bra. Det er så lenge siden jeg var hos jordmor sist, over en måned, og nå er det siste innspurt. Jeg har en million spørsmål som sikkert er helt ubetydelige, men som jeg bare må få spurt om, og jeg får stadig vekk kommentarer på at ”det kan jo skje når som helst nå”. Det føles som om jeg har det veldig travelt, og at jeg har null kontroll. Jeg satser på at jeg får en ny time hos jordmor ganske fort, så vi kan gå igjennom den eviglange lista over ting jeg lurer på.

Les også: Hvor vondt er det å føde?

Ellers er det bare noen få dager igjen til jeg går ut i permisjon, og jeg kjenner at jeg gleder meg. Verken kroppen eller hodet henger med på jobben om dagen, og jeg har et enormt behov for å hvile. Føttene er så hovne at jeg ikke lenger kommer inn i skoene mine, og alt jeg prøver å gjøre føles tungt og litt ubehagelig. Krapylet trykker på ribbeina mine, og sier ifra at det begynner å bli trangt for henne og. Likevel er det noe helt magisk med alt sammen, og jeg gleder meg til å være hjemme og ha tid til å nyte det. Tenk, nå er det ikke lenge igjen!

Hva synes du om artikkelen?